Deprivasjon, det å bli berøvet for, eller gi avkall på, en eller flere kroppslige eller psykiske påvirkninger eller reaksjoner. Da kan det oppstå unormale funksjoner i kroppsorganene. Underskudd på søvn (søvndeprivasjon), mangel på sansestimuli (sansedeprivasjon) eller mangel på moderlig omsorg (maternal deprivasjon) kan resultere i psykiske forstyrrelser av forskjellig art og omfang, ofte også ledsaget av kroppslige symptomer.

Søvnmangel kan ha en dyptgående virkning på hjernens funksjon. Dette blir i enkelte land brukt for å «overbevise» politiske fanger og for å avtvinge politiske «tilståelser» av fanger som ikke har noe å tilstå. Søvnhindring går altså inn som et ledd i såkalt hjernevask (brainwashing).

For å undersøke hvordan hjernefunksjonen forandres ved økende mangel på søvn, er det foretatt utførlige undersøkelser på forsøksdyr. Franske forskere fant at nervecellene i pannelappen i storhjernen hos hunder som i lang tid ble hindret i å sove, fikk unormale reaksjoner. De fant også at når hjernevæske fra en slik hund ble tatt ut og sprøytet inn i fjerde hjerneventrikkel hos en annen hund som hadde sovet normalt, forårsaket injeksjonen de samme unormale reaksjonene i hjernen til den normale hunden. Denne hunden ble også søvnig. Dessuten sank kroppstemperaturen hos denne hunden som et naturlig symptom på søvnighet.

Symptomene ved søvnmangel ble først undersøkt systematisk av en gruppe amerikanske forskere. De holdt en gruppe forsøkspersoner våkne i en periode fra 60 til 90 timer. Ved tester som gjaldt forsøkspersonenes kroppslige prestasjoner, viste disse ikke påfallende forandringer. I større undersøkelser, hvor det ble brukt psykologiske tester, gav disse tydeligere utslag. Virkningene av søvnmangel på oppførselen ligner meget på dem en ser ved alkoholpåvirkning. Glemsomhet, dobbeltsyn og en viss grad av irritasjon forekommer hyppig på dette stadiet, og bevegelsene blir dårlig koordinert. Til forskjell fra alkoholpåvirkning senker søvnmangel smerteterskelen, som blir svært lav ved uttalt tretthet.

I en annen undersøkelse holdt 275 soldater seg våkne i 112 timer. De fikk de samme atferdsforstyrrelser og sykdomssymptomer som forekommer ved den alvorlige, psykiske lidelsen schizofreni. Hos nervøse mennesker ser en disse symptomene mye tidligere. Det viste seg også at spesielle oppgaver som ble gitt i løpet av en langvarig våketilstand, ble utført annerledes etter hvert. Forsøkspersonen skulle f.eks. trykke på en av fem forskjellig fargede skiver hver gang den tilhørende lampen lyste. Når han trykket på en skive, sloknet en lampe. En annen begynte å lyse. Hurtigheten prøven foregikk med, ble bestemt av forsøkspersonen selv. Forsøkspersonene viste etter hvert høy feilprosent fordi testen var lite inspirerende. En annen test vekket mer entusiasme, og da ble resultatet mye bedre. Feilprosenten lå lavere, og forsøkspersonene holdt ut lenger. De syntes at det var svært vanskelig å holde seg våkne når de ikke var opptatt av en aktivitet som holdt dem våkne.

Inntil for noen år siden var det lite en visste om den innflytelsen som mangel på sansestimuli har på funksjonen i hjernens og kroppens andre organer. Normalt er det i våken tilstand en temmelig uavbrutt strøm av stadig varierende sansestimuli til hjernen. En sterk reduksjon i denne strøm inntreffer bl.a. ved langvarig fangenskap, ved opphold i grotter og gruver, og noen ganger hos skipbrudne. En har foretatt eksperimenter hvor forsøkspersoner i kortere eller lengre tidsrom oppholder seg i rom som er fullstendig avstengt fra omverdenen, også når det gjelder lyder. Resultatene var at det allerede etter noen få timer og i alle fall etter en eller to dager opptrådte forstyrrelser som angst, tap av konsentrasjonsevnen og sansebedrag (hallusinasjoner). Tidsopplevelsen ble sterkt forstyrret. Forsøkene viste at stadig aktivitet i sanseorganene er av stor betydning for at hjernefunksjonen skal forløpe normalt.

De forandringene som opptrer ved manglende sansestimuli, er ikke målbare. Forstyrrelsen i tidsopplevelsen kan imidlertid måles, og derfor har en viet dette fenomenet spesiell oppmerksomhet. Forsøkspersonen anslår alltid den tiden han har tilbrakt i avsondring eller uten sansestimuli til kortere enn den virkelig er. Ved kortvarige prøver på en og opptil noen få timer anslår han at det er gått 50 til 60 % av den tiden som virkelig er gått. Det er også fastslått at forandringer i organenes funksjon inntreffer så å si samtidig med isolasjonen.

Alle forsøk viste at forsøkspersonens biologiske rytme (døgnrytme) gikk «for sakte» under mangel på sansestimuli. Forsøkspersonen har selv følelsen av dette når han igjen kommer under normale omstendigheter, men de aller fleste har vanskelig for å akseptere at det er de, og ikke forskerne, som tar feil. Tidsopplevelsen og evnen til å anslå tid er viktige bevissthetsegenskaper. Disse forsøkene leder da også til den konklusjonen at mangel på inntrykk gjennom sanseorganene fører til forstyrrelser i bevisstheten.

Total mangel på mellommenneskelig kontakt senker også bevissthetsnivået, forstyrrer tidsopplevelsen og gir en følelse av fremmedgjøring ledsaget av sansebedrag.

En tredje type deprivasjon, som barnepsykologen Spitz var den første til å beskrive, inntreffer ved langvarig mangel på moderlig omsorg og kjærlighet (maternal deprivasjon). Foruten forstyrrelse av den psykiske og følelsesmessige utviklingen hos barnet, som blir depressivt, engstelig og kontaktavvisende, kan det også oppstå forstyrrelse av den språklige og kroppslige utviklingen.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.