Sirkulatorisk sjokk, sirkulasjonssvikt, fellesbetegnelse på forskjellige livstruende tilstander som kan utvikle seg ved kretsløpsforstyrrelser hvor blodforsyningen til kroppens ulike organer blir utilstrekkelig.

Det er flere former for sjokk, men i de fleste tilfellene er den utløsende faktor et raskt inntredende misforhold mellom den blodmengden som står til rådighet, og blodkarsystemets kapasitet. Misforholdet kan oppstå ved at blodmengden reduseres eller ved at karsystemet utvides. I begge tilfeller blir resultatet en tendens til synkende blodtrykk, som organismen vil søke å motvirke. En annen form for sjokk skyldes at hjertet svikter som pumpe. Det synkende blodtrykket og den reduserte blodforsyningen til de ulike organene skyldes da svekkelse av hjertets pumpekraft.

Organismen vil til enhver tid forsøke å opprettholde et blodtrykk som sikrer forsyningen av blod til hjerte og hjerne. Blodtrykket er avhengig av den blodmengden som per minutt pumpes ut fra hjertet, og av den motstand blodet møter i karsystemet. Motstanden kan variere ved at de små arteriene, arteriolene, trekker seg mer eller mindre sammen. Denne reguleringen skjer automatisk via nerveimpulser fra det sympatiske nervesystem og via hormoner fra binyremargen (adrenalin og noradrenalin).

En tendens til blodtrykksfall på grunn av et plutselig større blodtap vil føre til at hjertet pumper raskere og kraftigere. Samtidig trekker arteriolene seg sammen, slik at karsystemets volum reduseres. På denne måten kan blodtrykket opprettholdes en stund slik at hjerte og hjerne får nok blod, men de perifere vevene som hud og skjelettmuskulatur (og etter hvert også fordøyelsesorganer og nyrer) får for lite blod og oksygen.

Cellenes stoffskifte må etter hvert foregå uten oksygen. Dermed reduseres energiproduksjonen, og det blir dannet melkesyre, som utskilles i blodet. Melkesyren øker surhetsgraden i blodet, og det utvikler seg acidose (av lat. acidus, 'sur'), som hemmer stoffskiftet i cellene ytterligere og forverrer tilstanden. Dersom denne onde sirkelen får anledning til å vedvare gjennom lengre tid, blir vevsskadene så omfattende at pasientens liv ikke kan reddes, selv om det lykkes å få blodforsyningen normal igjen. Tilstanden kalles da irreversibelt sjokk.

En vanlig dødsårsak ved irreversibelt sjokk er at kalium frigjøres fra de ødelagte cellene. Den forhøyede kaliumkonsentrasjonen i blodet virker som gift på hjertemuskelen og kan føre til hjertestans. En annen livstruende konsekvens av den reduserte blodgjennomstrømningen i huden er at kroppen ikke blir kvitt sin overskuddsvarme. Kroppstemperaturen kan derfor komme til å stige til 42 °C eller mer, og så høye temperaturer tåler organismen bare en kort tid før livsfunksjonene svikter.

Det er som nevnt tre hovedårsaker som kan føre til at en sjokktilstand utvikler seg:

  1. Reduksjon av blodmengden (hypovolemisk sjokk).
  2. Abnorm utvidelse av karsystemet (særlig av arteriolene og de større venene, normovolemisk sjokk).
  3. Svekkelse av hjertets pumpekraft (kardiogent sjokk).

Blodmengden kan reduseres ved tap av fullblod eller av blodplasma (blod uten røde blodceller), vann og salter. Organismen kan tåle et betydelig blodtap hvis den bare får tid til å erstatte blodvæsken med vevsvæske, som siver inn gjennom kapillarveggene. Hvis kroppen imidlertid mister 1,5–2 liter blod på kort tid, inntrer oftest blødningssjokk. Pasienten blir apatisk eller mister bevisstheten; pulsen er svært rask og svak, åndedrettet er hurtig og huden blek, kjølig og klam. Utskillelsen av svette skyldes at det sympatiske nervesystem, som regulerer åreveggenes muskulatur, også stimulerer svettekjertlene.

De sympatiske nerveimpulsene virker også på de små hårmusklene i huden, slik at pasienten får gåsehud. Blodtrykket er lavere enn normalt, mens kroppstemperaturen er høyere. Dersom blødningen blir stanset og blodtapet erstattet ved transfusjon av blod (eventuelt blodplasma, dekstran eller saltvann), kan pasienten raskt bringes ut av sjokktilstanden. Ved hurtig behandling har man greid å bringe yngre mennesker gjennom et blødningssjokk etter et blodtap på 3,5 liter, som svarer til ca. 65 % av den totale blodmengden. Store akutte blodtap med blødningssjokk sees som oftest i forbindelse med trafikkulykker som fører til at aorta, hals- eller lårarterier blir revet over, eller til at knokler eller muskler blir knust slik at et større antall mindre blodkar rives i stykker. Blødningssjokk utgjør over 1/3 av samtlige sjokktilfeller.

Tap av blodplasma som kan føre til sjokk, kan forekomme ved forbrenninger av 2. eller 3. grad, når forbrenningen omfatter 20 % eller mer av kroppens overflate (tilsvarende ett ben eller to armer). Plasmaet siver ut gjennom kapillarveggene i det forbrente vevet. Blodet blir mer tyktflytende og strømmer langsommere. Samtidig er imidlertid arteriolene forsnevret, slik at blodforsyningen til vevene blir helt utilstrekkelig. Forbrenningssjokk kan utvikle seg i løpet av noen få timer. Det er svært vanskelig å behandle, også fordi tilstanden ledsages av en forstyrrelse av saltbalansen i organismen. Behandlingen av alvorlige forbrenninger foregår derfor ved spesialavdelinger.

Større, sjokkfremkallende plasmatap kan også sees ved blokkering av tarmpassasjen (tarmslyng), som fører til at plasma siver ut i bukhulen og inn i det indre av tarmen.

En sjokktilstand som skyldes saltmangel, kan utvikle seg etter alvorlig og langvarig svetting, dersom salttapet ikke erstattes. Også pasienter med Addisons sykdom kan komme i sjokk på grunn av saltmangel ved en plutselig forverring av sykdommen. (Disse pasientene har nedsatt produksjon av binyrebarkhormoner, blant annet av det saltregulerende hormonet aldosteron.) Når salttap kan føre til sjokk, har det sammenheng med at den lave saltkonsentrasjonen i blodet minsker blodets evne til å binde vann, slik at blodtrykket faller. Sjokk som resultat bare av vannmangel (dehydrering) sees sjelden, men det kan opptre etter langvarig svetting når salttapet (men ikke vanntapet) blir kompensert, etter tallrike og voldsomme anfall av oppkast eller diaré og dessuten ved visse nyrelidelser.

En abnorm utvidelse av blodkarene fører til at blodtrykket faller på samme måte som ved et stort blodtap. Karutvidelsen kan fremkalles av organismens egne karutvidende stoffer, særlig av histamin, som finnes i visse celler. Histamin frigjøres i stor mengde ved alvorlige overfølsomhetsreaksjoner (allergi), og det kan føre til en massiv utvidelse av karsystemet i løpet av få minutter (anafylaktisk sjokk). Også giftstoffer (toksiner) som produseres av visse bakterier, kan fremkalle en omfattende karutvidelse. Denne forårsakes bl.a. av en stor lokal produksjon av nitrogenoksid (NO). En sjokktilstand som utløses på denne måten, kalles septisk sjokk. Symptomene på et slikt septisk sjokk er en plutselig, høy feber, rystende frostanfall og en rask forverring av pasientens allmenntilstand med fallende blodtrykk og uklarhet.

Ved septisk sjokk er huden sterkt blodfylt. Dette skyldes at det ved septisk sjokk er venylene (de små venene som tar imot blodet fra kapillarene) som trekker seg sammen, og ikke arteriene. Huden er kjølig fordi blodet strømmer langsomt og transporterer lite varme fra kroppens indre, og den er blålig fordi blodet får tid til å avgi alt sitt oksygen. Septisk sjokk forekommer spesielt hos eldre eller svekkede pasienter med redusert motstandskraft mot infeksjoner. I tillegg vil andre former for sjokk ofte kompliseres med septisk sjokk, og dette kan føre til at sjokktilstanden blir irreversibel. Septisk sjokk forårsakes i slike tilfeller ofte av tarmbakterier som vandrer gjennom tarmslimhinnen etter at denne er blitt skadet på grunn av oksygenmangel, og inn i blodkarene i tarmveggen.

Sjokk som følge av hjertesvekkelse (kardiogent sjokk) forekommer som komplikasjon ved hjerteinfarkt med utbredt ødeleggelse av hjertemuskulaturen. Denne sjokktilstanden kan videre opptre ved forstyrrelser av hjertets impulsutbredning (arytmier), og dessuten ved betennelsestilstander i hjerteposen (perikarditt), i hjertemuskulaturen (myokarditt) og i den indre hjertehinnen (endokarditt).

Behandlingen av de forskjellige formene for sirkulatorisk sjokk er vanskelig. Den rettes mot årsaken til sjokket hos den enkelte pasient, og foregår best i sykehusenes intensivavdelinger. Her finnes det utstyret som er nødvendig for å gjenopplive og overvåke sjokkpasienter, og personalet er spesialutdannet. Til behandlingen hører en kontinuerlig registrering av blodtrykk, hudtemperatur, urinproduksjon, oksygen- og karbondioksidtrykk i blodet, åndedrett, hjertefunksjon o.a. Det blir ført nøyaktig regnskap med væsketap i form av oppkast, diaré, urinproduksjon, utsiving av plasma fra forbrent vev og blødninger, og all tilføring av væske blir notert. Pasienten ligger med kanyle i én eller flere vener, og gjennom disse kanylene blir det tilført væske eller legemidler. De legemidlene som særlig brukes ved behandlingen av sjokk, er antibiotika, hjerte- og kretsløpsstimulerende medisin (bl.a. dopamin og adrenalin), binyrebarkhormoner og dessuten smertestillende midler.

Den intensive behandlingen har i løpet av de senere årene økt sjokkpasientenes mulighet for å overleve i betydelig grad.

Typer Eksempler
Hypovolemisk Indre/ytre blødning
Enhver tilstand som ledsages av en stor reduksjon i blodvolum Større brannskader
Inntørring som ved diarétilstander og diabeteskoma
Normovolemisk Sepsis
Sykelig utvidelse (lammelse) av blodkar Anafylaksi
Kardiogent Stort hjerteinfarkt
Alvorlig svekkelse av hjertets pumpekraft Massiv lungeembolisme
  • Artikler om hypovolemi, anafylaktisk sjokk.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.