Spillegalskap, psykisk lidelse innenfor de såkalte impulsforstyrrelser, kjennetegnet ved en besettelse til å spille som ikke lar seg kontrollere, til tross for de negative konsekvensene dette har for en selv og eventuelt andre, spesielt familien.

Eksakte tall for hvor hyppig tilstanden er, finnes ikke. I USA anslås 1–3 % av befolkningen å lide av spillegalskap.

Ulike typer spill er vanlig og utbredt i de fleste kulturer, f.eks. hesteveddeløp, hanekamper, myntspill, bingo, lotto og børs. Dette tilsier at spill i seg selv dekker et allmennmenneskelig behov for spenning og trang til å oppleve kontroll ved å prøve og kunne forutsi hva som vil skje (satse riktig). Hvorfor dette hos noen utvikler seg videre fra en forlystelse til en sykelig lidenskap, er ukjent, men personlighetsvariabler (f.eks. spenningssøkende atferd, narsissisme, selvusikkerhet) så vel som sosial påvirkning er av betydning. Således er spillegalskap hyppigere hos barn av foreldre som har lidelsen, enn i befolkningen for øvrig. I hvilken grad denne sammenhengen også kan avspeile arv er ukjent.

Nevrobiologisk forskning har vist at det hos noen foreligger endret funksjon (underaktivering) i fremre (frontale) deler av hjernen slik det også er påvist ved spenningssøkende atferd og hos personer som misbruker amfetaminlignende stoffer. Samtidig misbruk av alkohol eller stoff er heller ikke sjelden ved spillegalskap. Spillegalskap kan derfor forstås som et forsøk på å øke aktiveringen av fremre hjerneområder gjennom risikofylt spenningssøkende atferd. Diagnostisk oppfattes spillegalskap som en form for tvangsmessig impulsforstyrrelse, obsessiv-kompulsiv lidelse.

En person med spillegalskap er besatt av spill og bruker en vesentlig del av sin tid til å gå gjennom tidligere spilleopplevelser og planlegge nye, eventuelt hvordan disse skal finansieres. Noen begår til og med forfalskninger, bedrageri eller tyveri for å finansiere atferden. Som ved stoff- og medikamentmisbruk hvor doseøkning over tid for å oppnå effekt er vanlig, vil også personer med spillegalskap ha behov for å spille med økte innsatser for å oppnå den ønskede spenningen. Trass i den personlige risikoen for økonomisk tragedie og familieproblemer som atferden medfører, fortsetter personen å spille uten å klare å slutte, til tross for forsøk på dette. En del vil bli avhengige av at andre skaffer penger for å lette den økonomiske situasjonen, og en del kan fullstendig ødelegge familieforhold så vel som arbeid og karriere. Dersom personen taper én dag, prøver han gjerne dagen etter å vinne igjen det tapte.

Den som er besatt av spillegalskap, forsøker ofte å skjule omfanget for familie eller andre. Hvis vedkommende klarer å slutte for en kort periode, blir han rastløs og irritabel.

Mange spiller for å slippe unna problemer eller for å lindre et senket stemningsleie.

Psykologisk behandling (atferdsterapi) er mest effektivt, men enkelte kan i tillegg også ha nytte av medikamenter som kontrollerer impulsiviteten, vanligvis selektive serotoninreopptakshemmere eller tilsvarende. Det kan være nødvendig å trekke inn familiemedlemmer og eventuelt andre for å etablere kontroll med mulighetene for fritt å kunne disponere større beløp til spill.

Spillegalskap begynner gjerne gradvis fra tenårene. Ubehandlet er tilstanden kronisk, selv om det kan forekomme perioder med nedsatt spilleaktivitet. Det er tendens til økning i spilleaktiviteten over tid samt under stress og påkjenninger.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.