Trykkfallsyke, forskjellige, noen ganger livstruende sykdomsbilder som kan oppstå når organismen utsettes for fall i det omgivende trykket.

Trykkfallsyke forekommer hos dykkere og hos personer som har oppholdt seg i trykkammer eller trykksatte tunnelanlegg. Den kan også ramme flygere dersom det oppstår lekkasje i trykkabinen.

Årsaken til trykkfallsyke er at det dannes nitrogengassbobler i blodet og i vevsvæskene under oppstigning (eller fall i omgivelsestrykk). Hvor mye nitrogen kroppen har tatt opp, vil være avhengig av hvor dypt dykkeren har vært, og hvor lenge han har vært nede. Bobler kan blokkere blodstrømmen i de små årene eller utøve trykk på celler og vev. Det er slik symptomene på trykkfallsyke oppstår.

Dersom dykkeren i stedet for å bruke luft puster andre gassblandinger, f.eks. helium/oksygenblanding, vil det være heliumet som på tilsvarende måte kan gi opphav til bobledannelse.

De vanligste symptomene er:

1) Smerter i lemmer og ledd, mest vanlig i skulderledd og kneledd. Til å begynne med kan smertene være lette, men uten behandling kan de tilta og spre seg til flere ledd.

2) Kløe og utslett. Dette er de mest godartede symptomene på trykkfallsyke, og de er i seg selv ufarlige, men bør likevel tas som et varsel om at alvorligere symptomer kan følge etter.

3) Lammelser i armer og ben. Dette er et alvorlig symptom som skyldes bobler i ryggmargen eller ryggmargsnervene.

4) Svimmelhet, ustøhet, synsforstyrrelser, besvimelse, kramper m.m. kan være tegn på bobler i hjernen.

5) Svie i brystet, kortpustethet, hosteanfall og tiltagende åndenød. Dette er en sjelden form for trykkfallsyke og kalles på engelsk for the chokes blant dykkere. Årsaken kan være lungeruptur og pulmonale luftembolier.

Behandlingen av trykkfallsyke er i første rekke rekompresjon, dvs. at man må få vedkommende under trykk igjen i egnet trykkammer.

Nesten like viktig som rekompresjonsbehandlingen er oksygenpusting. Denne bør startes allerede på vei til trykkammeret. I trykkammeret må mengden av oksygen og varigheten av oksygenpustingen avpasses etter trykket for ikke å påføre pasienten oksygenforgiftning.

Hvordan trykkammerbehandlingen ellers skal gjennomføres, avhenger av hvilken form for trykkfallsyke som foreligger, hvor lang tid som er gått siden symptomene oppstod, og hvor lang tid som går før de forsvinner etter at rekompresjonen er iverksatt. Vanlige prosedyrer for trykkammerbehandling av trykkfallsyke er nedlagt i såkalte behandlingstabeller. Behandlingen bør alltid ledes av helsepersonell som er spesialtrenet i dykkermedisin.

Forebygging av trykkfallsyke skjer i første rekke ved å holde oppstigningshastigheten, og dermed trykkfallet, under kontroll. Dersom dykkeren har oppholdt seg en viss tid på dyp større enn 10 m, må han foreta stopp på veien til overflaten. Hvor mange ganger han må stoppe, og hvor lang tid han må tilbringe på hvert stopp, er avhengig av største dyp han har vært på, og bunntiden, dvs. tiden fra han forlater overflaten til han begynner oppstigningen. Dette er spesifisert i egne dekompresjonstabeller.

Riktig bruk av anerkjente dekompresjonstabeller begrenser risikoen for trykkfallsyke, men eliminerer den ikke. Mange faktorer disponerer for trykkfallsyke, f.eks. alder, dårlig kondisjon, fedme, kaldt vann, hardt arbeid under dykket, drakt som strammer og ettervirkning av tidligere dykking. Det hender også at trykkfallsyke opptrer uten at noen av disse faktorene foreligger, selv om tabellene har vært fulgt med klar sikkerhetsmargin. Dette forholdet, sammen med det faktum at trykkfallsyke opptrer i så mange ulike former, tilsier at man gjør klokt i å oppfatte ethvert sykdomstegn eller unormal reaksjon etter dykking som trykkfallsyke inntil man har funnet en annen sikker forklaring på symptomene. Ofte er effekten av trykkammerbehandlingen eneste sikre holdepunkt for hvorvidt det dreier seg om trykkfallsyke.

En tilstand som sannsynligvis skyldes trykkfall, men som ikke gir symptomer i forbindelse med dykket, og som derfor ikke oppdages før lang tid etterpå, er såkalt aseptisk ben-nekrose. Som regel dreier det seg om et funn på røntgenbilde som tegn på henfall av bensubstans i et begrenset område. Men i noen tilfeller sprer sykdommen seg til leddene og kan da gi varig funksjonshemning.

Se også barotraume, dykkerefleks, dykkersyke, dykkeulykker, dykking, luftembolisme.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.