dykkerefleks

Dykkerefleks er de forandringer i hjertefunksjonen og det perifere blodkretsløp som man kan observere hos fugler og pattedyr som dykker. Hjertets pumpefrekvens avtar (dykkerbradykardi), og den perifere motstand i flere organer øker. Til sammen vil dette virke oksygenbesparende. Blodgjennomstrømningen i hjernen og i hjertemuskelen er vanligvis ikke redusert under dykk, i motsetning til situasjonen for fordøyelsesorganer og muskler.

Også mennesker har dykkerefleks, særlig i spedbarnsperioden. De perifere kjemoreseptorer reagerer primært på lavt arterielt oksygentrykk (PO₂) med å utløse et fall i hjertefrekvensen. Det er denne responsen jordmoren lytter etter med stetoskop under fødselen. Når hun hører at barnets hjerte slår langsommere, er det et tegn på at det får lite oksygen. Senere, etter fødselen, vil fall i arteriell PO₂ utløse økt hjertefrekvens. Det er en sekundærrespons på grunn av økning i lungeventilasjonen. Hvis vi holder pusten (slik som fosteret gjør), vil den primære dykkerbradykardien kunne avdekkes også hos voksne. Hos noen mennesker utløses bradykardi så raskt at årsaken ikke kan være et fall i arteriell PO₂, men en refleks fra huden. Kaldt vann i ansiktet kan være nok til å gi langsom hjertefrekvens og blodtrykksfall. Noen få mennesker risikerer derfor å besvime når de tar en kald dusj om morgenen.

Spedbarn som holdes under vann, vil refleksivt lukke strupelokket. Også denne responsen blir enkelte ganger omtalt som en del av dykkerefleksen. Det er derfor ikke snakk om bare én refleks, men flere samtidige responser og utløsningsmekanismer.