Oppstigning. Shutterstock. Begrenset gjenbruk

dykkersyke

Fritidsdykkere gjennomfører såkalt sikkerhetsstopp ved avslutningen av et dykk. Hensikten er å forebygge dykkersyke.

Sikkerhetsstopp

Shutterstock.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Dykkersyke er en variant av trykkfallsyke og betegner et sykdomsbilde som kan oppstå i forbindelse med dykking. Under nedstigning i vann vil kroppen utsettes for et stadig høyere omgivende trykk jo dypere dykkeren kommer. Den innpustede komprimerte luften vil løse seg i blodet og vevet, og den totale mengden gassmolekyler i kroppen vil derfor øke. Under oppstigning vil trykket rundt kroppen bli lavere, og den ekstra mengden gass vil gå over fra væskefase til gassfase i vev og blod. Disse gassboblene vil, avhengig av størrelse, kunne skape hindringer for blodstrømmen og gi en rekke symptomer. I alvorlige tilfeller kan store gassbobler i blodet medføre bevisstløshet og hjertestans.

Dykkersyke var vanlig i dykkingens barndom fordi man ikke kjente årsaken og derved ikke foretok den riktige, trinnvise dekompresjonen. Den britiske fysiologen John Scott Haldane (1860–1936) påviste at innen bestemte tider og dybdegrenser kunne trykket senkes til det halve uten fare for bobledannelse, og han utarbeidet et tabellsystem for trinnvis reduksjon i trykk. En dykker som følger dykketabeller vil ha lav sannsynlighet for å utvikle alvorlig dykkersyke.

Mekanismer

Under dykk vil mengden oppløst nitrogen og andre gasser i kroppsvæskene øke proporsjonalt med trykkøkningen i omgivelsene i henhold til Henrys lov. En hjelmdykker eller froskemann puster til enhver tid luft eller en annen gassblanding under trykk på det samme nivået som vanntrykket på den dybden hvor han befinner seg. De gassene som pustes inn i lungene vil diffundere over i blodet, transporteres rundt i kroppen og avlagres i vevene. Mengden av gass som løses og lagres, avhenger av dykketiden og dybden. Dersom dykkeren i stedet for å bruke luft puster andre gassblandinger, for eksempel helium/oksygenblanding, vil det være heliumet som på tilsvarende måte kan gi opphav til bobledannelse.

Når så det omgivende trykket blir lavere under oppstigning, vil dette overskuddet av gasser kunne bli frigjort i form av bobler. Et tilsvarende fenomen kan man se når man åpner en brusflaske. Gassen holdes oppløst så lenge trykket i flasken er høyt, men straks flasken åpnes og trykket over væskespeilet faller, vil gassene gå over fra å være oppløst i væske til å bli gassbobler. I vev med høy blodgjennomstrømning vil gass fjernes raskere via blodet enn i vev med lav blodgjennomstrømning.

Gassbobler kan virke som fremmedlegemer i organismen, og kan aktivere immunsystemet. Selv etter at gassboblene er borte kan personen få symptomer som følge av en alvorlig immunreaksjon. Dannelse av mindre gassbobler i veneblodet er vanligere og mindre farlig enn bobledannelse i arterier, da disse blir fjernet når blodet går igjennom lungene.

Symptomer og tegn

Det vanligste symptomet ved dykkersyke er smerter, særlig i leddene, såkalte bends. Leddsmerter opptrer vanligvis først i skulderleddene og i kneleddene. Hudkløe og utslett kan i seg selv være ufarlig, men er et varsel om at alvorligere symptomer kan følge etter.

I alvorlige tilfeller påvirkes også nervesystemet, og det kan opptre lammelser i armer og bein grunnet bobledannelser i ryggmargen eller i ryggmargsnervene. Svimmelhet, ustøhet, synsforstyrrelser, besvimelse og kramper kan være tegn på bobler i hjernevev eller i små arterier i hjernen. Større gassbobler i hjernens arterier vil kunne gi alvorlige nevrologiske symptomer.

Ved dannelse av større gassbobler i blodet, ofte kalt chokes, oppstår en livstruende tilstand der blodsirkulasjonen hemmes av store mengder gassbobler i hjertet og i lungenes blodårer. Dette vil kunne gi brystsmerter, hoste og tiltagende pustevansker. Lungesprengning under rask oppstigning vil kunne gi tilsvarende symptomer.

Forebygging

Forebygging av trykkfallsyke skjer ved å foreta oppstigning under kontrollerte forhold. Dekompresjonstabeller gir anvisning om hvor raskt en dykker kan foreta oppstigning. Bruk av slik tabell reduserer risikoen, men gir ingen absolutt garanti om problemfri oppstigning. Forhold som dybde, dykkets varighet og pustegassens sammensetning er av betydning for oppstigningshastigheten. Også andre faktorer vil kunne ha betydning, blant annet alder, kondisjon, BMI, vanntemperatur, fysisk arbeid under dykk og ettervirkninger av tidligere dykk.

Behandling

Lege bør kontaktes ved mistanke om dykkersyke, og ved alvorlige tilfeller bør man snarest ringe 113 for å raskest mulig kunne forberede behandling i trykkammer. Vanlige prinsipper for førstehjelp bør følges og ved inntrådt hjertestans bør hjerte-lungeredning startes etter vanlige prinsipper. Pasienten bør puste oksygen på maske ved første anledning og frem til behandling i trykkammer kan etableres.

Behandling av dykkersyke eller annen trykkfallsyke skjer best i trykkammer hvor personen puster rent oksygen inn under forhøyet trykk (rekompresjon) og deretter utsettes for en trinnvis trykksenkning eller dekompresjon, svarende til en forsiktig og etappevis oppstigning. Behandlingen vil ledes av personell med spesiell kompetanse innen hyperbar medisin.

Andre dykkerskader

Andre typiske dykkerskader er gassforgiftninger, trykkskader og lungesprengning.

Oksygen- og karbondioksidforgiftning

Oksygen- og karbondioksidforgiftning opptrer spesielt ved bruk av oksygenapparater med pusting av rent oksygen under et visst dybdenivå og skyldes høye konsentrasjoner av henholdsvis oksygen og karbondioksid i celler og vev. Ved full oksygenforgiftning vil bevisstløshet og kramper kunne inntre. Hvis slik forgiftning ikke har vært for kraftig eller vart for lenge, vil virkningen av den vanligvis forsvinne helt ved pusting under normale overflateforhold.

Trykkskader

Høyt trykk kan i seg selv gi sykdommer og skader uavhengig av oppstigninger. Atmosfæren inneholder om lag 80 prosent nitrogen som ikke har biologiske effekter ved normalt trykk. Ved dykk til rundt 30 meter og dypere påvirker nitrogen i økende grad bevisstheten, koordinasjonsevnen og dømmekraften. Denne effekten av høyt nitrogentrykk kan hos noen minne om en beruselse («dybderus») som kan likne alkoholrus. Ved dypdykk bruker derfor yrkesdykkere en pustegass der nitrogen for største del er erstattet med helium som ikke har slik virkning.

Ved dykking til nivåer lavere enn 100 meter kan det oppstå en komplikasjon som kalles høytrykksnervesyndrom (engelsk high pressure nervous syndrome, HPNS). Symptomene kan være kvalme, svimmelhet, skjelving og konsentrasjonsvanskeligheter. Tilstanden kan til en viss grad forebygges ved å bruke en pustegassblanding som inneholder helium, oksygen og nitrogen i nøye tilpasset blandingsforhold. Ved økende trykk vil det uansett bli tyngre å flytte luft ut og inn av lungene fordi pustegassen blir komprimert. En annen følge av eksponering for høye trykk er avaskulær bennekrose. Bensubstansen blir borte i små avgrensede områder. Dykkere har også en høyere forekomst av luftveisinfeksjoner og ørebetennelser.

Lungesprengning

Lungesprengning er en alvorlig trykkskade som kan inntre hvis luft i lungene ikke «rekker» å slippe ut under oppstigning. Gassene i luftveiene og i lungeblærene utvider seg under oppstigningen, og hvis dykkeren ikke puster jevnt og tilpasset i forhold til den økte gassmengden som vil ut, vil det kunne oppstå sprengning og ødeleggelse av lungene.

Det kan også oppstå skader i mellomøre og nesens bihuler med smerter fra disse hulrommene, hvis ikke dykkeren greier å utligne trykket i dem under ned- eller oppstigning.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Dykkermedisin

Erlend Johan Skraastad