tyfoidfeber

Tyfoidfeber er en infeksjonssykdom som skyldes bakterien Salmonella typhi. Bakterien har kun mennesker som reservoar, og sykdommen spres gjennom urin og avføring fra pasienter med tyfoidfebersykdom eller fra friske bakterieutskillere. Bakteriene kan spres ved direkte kontakt med den som utskiller bakteriene i avføringen, eller gjennom matvarer som er kontaminert med bakterier fra smittsom avføring. Tyfoidfeber var tidligere en fryktet og utbredt sykdom i Norge og resten av Europa, men den er nå sjelden. De siste årene er diagnosen stilt hos om lag 20 personer i Norge, der de aller fleste var smittet utenlands, med Pakistan som vanligste smittested. Dette skyldes ikke bare at Pakistan har et større tyfoidproblem enn mange andre u-land, men at mange mennesker i Norge av pakistansk opprinnelse årlig reiser til Pakistan på kortere eller lengre opphold.

Inkubasjonstiden ved tyfoidfeber er 10–14 dager. Feber, allmenn sykdomsfølelse, kvalme og hodepine er de vanligste symptomer. Noen pasienter kan være litt uklare. I sjeldne tilfeller har pasienten et rødflekket utslett på kroppen, benevnt roseola. Både diaré og forstoppelse forekommer. Feberen holder seg ofte kontinuerlig høy, til forskjell fra ved malaria, som kan være en aktuell differensialdiagnose. Et klassisk funn er påfallende lav pulsfrekvens i forhold til den høye feberen. Selv om tyfoidfeber er en bakteriell septisk tilstand, mangler vanlige blodforandringer, for eksempel leukocytose som vi ellers ser hos sepsispasienter.

Reiseanamnese og klinisk bilde med feber som hovedsymptom skal gi mistanke om tyfoidfeber. Definitiv diagnose får man vanligvis gjennom påvisning av tyfoidbakterier i blodkultur. Dersom pasienten ikke har forstoppelse, kan dyrkning av avføring også være aktuelt. Widals reaksjon, som påviser antistoffer mot Salmonella typhi, har i de fleste tilfeller ingen plass i diagnostikken.

Tyfoidfeber skal behandles med antibiotika. Ofte starter man behandling på grunnlag av klinisk mistanke før bakteriologisk svar foreligger. Kloramfenikol har tradisjonelt her til lands vært hovedmiddelet i behandling av tyfoidfeber. Mange stammer av Salmonella typhi er imidlertid i dag kloramfenikolresistente, og et kinolonpreparat eller et cefalosporinpreparat kan være et sikrere antibiotikavalg. Andre alternativer finnes også. Det er alltid en viss risiko for at pasienter som har gjennomgått behandling kan fortsette å skille ut bakterier i avføringen og derigjennom smitte andre. Derfor er det strenge krav om et bestemt antall negative avføringsprøver fra tyfoidpasienter etter at behandlingen er gjennomført.

Den viktigste profylakse er at man er nøye med hygienen og forsiktig med hva man spiser og drikker dersom man oppholder seg i land hvor tyfoidfeber er utbredt. Vaksine mot sykdommen finnes både i oral og parenteral form. Begge vaksinene gir oppimot 70 prosent beskyttelse, og beskyttelsen varer 1–3 år. Bruk av vaksinen er mest aktuelt til personer som skal bo og spise under enkle forhold i u-land, og spesielt for reisende til Bangladesh, India og Pakistan. Tyfoidfeber er en av de meldepliktige infeksjonssykdommer.