Malaria er en av verdens viktigste infeksjonssykdommer, og er en infeksjon som skyldes parasitter som kalles plasmodier og som overføres ved myggbitt.

Det finnes fem arter plasmodier som kan gi malaria hos mennesker: Plasmodium falciparum er årsak til den farligste malariaformen (malign malaria) og er ansvarlig for over 95 % av dødsfallene. P. vivax, P. ovale og P. malariae gir stort sett mindre alvorlig  sykdom, som derfor også er blitt betegnet benign malaria, men P. vivax kan også gi alvorlig sykdom.  P. knowlesi er en plasmodiumart som infiserer aper, men de siste åra har det også vært mange tilfeller hos mennesker, og plasmodien kan gi sykdomsbilde som P. falciparum.

Malaria er utbredt over store deler av den tropiske verden, i Afrika, Asia, Sør- og Mellom-Amerika og Oceania. Men malariaproblemet er absolutt størst i Afrika, hvor P. falciparum er den dominerende parasitten, mens P. vivax  er mest utbredt i aldre verdensdeler. P. ovale og P. malariae har mer begrensede utbredelsesområder. P. knowlesi -infeksjon forekommer bare i Sørøst-Asia, og særlig Malaysia.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har beregnet at det i 2015 var 214 millioner nye tilfeller av sykdommen, og at 438 000 døde av sykdommen, men det er usikre tall. Siden 2000 har antall nye malariatilfeller blitt redusert med 47 % og antall dødsfall blitt redusert med   60%. De fleste som dør, er afrikanske barn med falciparummalaria. Årsaken at vi i tidsrommet 2000-2015 har hatt den gunstige utviklingen er først og fremst økt bruk av impregnerte myggnett. Mer effektive medikamenter og spraying  innendørs har i tillegg spilt viktige roller.

Hvert år er det også dødsfall blant turister som er blitt infisert under besøk i malariaområder, særlig i Afrika. I Norge har dødsfall forekommet ytterst sjelden. Årlig erverver noen nordmenn malaria under opphold i Afrika, mens vi sjelden ser malaria ervervet i Asia og i Sør-Amerika. Felles for alle som får malaria under opphold i Afrika, er at de ikke har tatt malariarisikoen alvorlig. De fleste malariadiagnoser er i Norge de siste årene stilt hos afrikanere som er bosatt i Norge, og som reiser tilbake på familiebesøk eller ferie.

Det er viktig at både pasienter og leger har malaria i tankene ved feberanfall etter opphold i malariaområder, slik at mistenkte tilfeller raskt kommer til sykehusavdelinger som har den nødvendige ekspertise for diagnostikk og behandling av malaria.

Malaria overføres med hunnmygg av slekten Anopheles. Myggen stikker om kvelden og om natten. Fra myggens spyttkjertel overføres sporozoittstadiet av plasmodiene til mennesket via myggens stikk når myggen suger blod. Langt sjeldnere smittemåter er overføring fra mor til foster gjennom morkaken, ved blodoverføring og ved sprøytedeling blant stoffmisbrukere.

Etter myggstikk forsvinner sporozoittene nokså raskt fra blodet og blir opptatt i levercellene. Der foregår en ukjønnet formering, som resulterer i dannelsen av mange merozoitter. De kommer ut i blodet og invaderer røde blodceller (se blod). Det første plasmodiestadiet i de røde blodcellene kalles trophozoitter (ringformer) og formerer seg ukjønnet til schizonter. Modne schizonter, som består av et varierende antall merozoitter, sprenger de røde blodcellene i stykker, og pasienten får den karakteristiske feberstigningen som kjennetegner malaria.

De frigjorte merozoittene reinvaderer nye røde blodceller, og blir til trophozoitter, som igjen formerer seg til schizonter. Noen merozoitter utvikles imidlertid til hannlige og hunnlige gametocytter, som ikke gir sykdom, men som spiller hovedrollen i overføringen av malaria. Når myggen suger blod fra malariainfiserte personer, kommer gametocyttene over i myggens tarmkanal. Der skjer det en kjønnet formering med sporozoitter som endeprodukt, og myggen er dermed klar til å infisere nye mennesker.

Hovedsymptomet ved malaria er feber, og hos mange pasienter er feberen det eneste symptomet. Temperaturstigningen kommer raskt og er ofte ledsaget av frostanfall. Temperaturen holder seg høy i 6–8 timer ved de benigne malariaformene, men ved falciparummalaria kan feberperioden vare opptil 24 timer. Denne forskjellen har blant annet sammenheng med at langt flere røde blodceller er infisert ved falciparummalaria enn ved de andre godartede malariaformene. Både P. falciparum, P. vivax og P. ovale bruker 48 timer på utviklingen i de røde blodcellene. Det typiske sykdomsforløpet har derfor feberanfall annenhver dag. P. malariae bruker 72 timer på utviklingen i de røde blodcellene, og feberanfallene kommer derfor med tre dagers mellomrom. P. knowlesi bruker bare 24 timer på sin syklus, og resultatet blir stor parasittmengde i løpet av kort tid.

Det er imidlertid viktig å være klar over at malariapasienter de første dagene kan ha hyppige og uregelmessige feberanfall. Særlig er dette tilfelle ved falciparuminfeksjon.

Fordi P. falciparum invaderer mange røde blodceller, og fordi infiserte røde blodceller kan tilstoppe kapillarer og små arterier, kan P. falciparum forårsake langt alvorligere vevsskader og sykdomsbilder enn de andre plasmodiumartene. Pasienter med falciparummalaria kan derfor få alvorlige symptomer fra en rekke organer. Mest fryktet er hjerneaffeksjon (celebral malaria), som kan føre til blant annet kramper og bevisstløshet. Dette er en meget alvorlig tilstand som ubehandlet, og ofte tross behandling, fører til døden. Livstruende sykdom kan også opptre i andre organer, for eksempel i form av lungeødem, hjertesvikt, nyresvikt og sjokk. Selv med den beste intensive behandlingen, kan det være umulig å redde pasienter med alvorlig falciparummalaria.

Man får mistanke om malaria gjennom sykehistorie, klinisk bilde og vanlige blodprøver. Sikker diagnose kan man kun stille gjennom påvisning av malariaparasitter eller parasittantigen i blodet. Ved falciparummalaria er det svært viktig at diagnosen blir stilt tidlig i sykdomsforløpet. Mikroskopisk undersøkelse forteller oss om pasienten har malaria og hvilke plasmodiumart hun/han er infisert med. Antigentester er hurtigtester, som ikke krever samme ekspertise som mikroskopi,  og som i mange sammenhenger kan erstatte mikroskopi.

Malaria skal behandles med medisiner som dreper plasmodiene. Infeksjoner med P. ovale og P. malariae kan alltid, og P. vivax nesten alltid, effektivt behandles med klorokintabletter. Pasienter med P. vivax- eller P. ovale-infeksjon må i tillegg behandles med primakin, et medikament som dreper parasitter som er tilbake i levercellene (hypnozoitter) som uten primakinbehandling kan gi tilbakefall. 

Falciparummalaria kan i dag (2016) ikke behandles med klorokin, fordi parasittene stort sett er resistente overfor medikamentet. Det anbefalte perorale middel i dag er et artemisinin-kombinasjons-preparat, et artemisininderivat kombinert med et annet malariamiddel. Meflokin og et kombinasjonspreparat (atovakvon + proguanil) kan imidlertid også brukes til peroral behandling.

Til pasienter med alvorlig falciparuminfeksjon, som må ha parenteral terapi, bruker vi artemisininderivatet artesunat (se artemisinin) eller kinin. Artesunat er imidlertid å foretrekke fordi det virker raskere.  Pasienter med alvorlig falciparummalaria krever ofte et omfattende behandlingsopplegg hvor respiratorbehandling, blodutskifting og dialysebehandling kan inngå.

Se også antimalariamidler.

Ved reiser til malariaområder må man ta forholdsregler, slik at man kan minske risikoen for å få malaria. Det er viktig å kle seg slik at myggen ikke kommer til, bruke myggmidler på hud og klær, myggnett om natten, og på alle måter redusere risikoen for myggstikk. Man bør i tillegg i en del tilfeller bruke forebyggende medisin, særlig i Afrika sør for Sahara. Hovedhensikten med medikamentell profylakse er å unngå falciparuminfeksjon. De aktuelle medikamenter med effekt mot P. falciparum er meflokin, doksycyklin og kombinasjonen atovakvon + proguanil. Skal man reise til områder hvor malariaproblemet er beskjedent, eller hvor de godartede plasmodiene dominerer, er det oftest nok med god myggprofylakse. God og oppdatert informasjon om "forebygging av malaria hos reisende" finnes på Folkehelseinstituttets nettsider.

Foreslå endring

Kommentarer

12. april 2015 skrev Bjørn Olav Isachsen

Jeg har fått opplyst at du finner sjelden malaria over 1500moh. Jeg oppholder meg i Kenya, og bor på ca. 1650 moh. Jeg vet det er malaria i området.
Spørsmål: 1.Er høydegrensen på vei oppover (som en følge av klimaendringene)?
2. Er det de mindre farlige malariavariantene som en kan få på slike høyder oh?

21. april svarte Bjørn Myrvang

1- Det er jo temperaturen i høyden og i myggen som avgjør om malariaparasittene kan utvikle seg i myggen. At malaria forekommer i 1650 meters høyde , er på ingen måte uvanlig. Dersom temperaturen nå er høyere enn tidligere i området der du bor, så kan det medføre økt forekomst av malaria.
2- Plasmodium vivax som vanligvis gir "godartet" malaria, formerer seg i myggen ved noe lavere temperatur enn Plasmodium falciparum, som er parasitten som hyppig gir alvorlig sykdom og død. Lokale helsemyndigheter bør vite hvilke malariaparasitter som finnes i området der du bor.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.