Vagina eller skjeden, lat. vagina, gr. kolpos, fødselskanal og paringsorgan hos kvinnen; danner forbindelse mellom de ytre og indre kjønnsorganene og er dermed utførselsgang for blodet under menstruasjonen. Skjeden er formet som et 7–10 cm langt, tynnvegget, tøyelig, rør av glatt muskulatur og bindevev kledd med slimhinne.

Skjeden er vanligvis flattrykt, idet for- og bakveggen berører hverandre. Den kan likevel utvides, og under en fødsel utvides den i betydelig grad. I den nedre delen av skjeden er den spalteformede skjedeåpningen (vestibulum) på hver side omgitt av de små og store kjønnsleppene. Skjeden vender skrått oppover og bakover i ca. 45° vinkel idet den passerer gjennom en åpning i bekkenbunnmuskulaturen. Fortil ligger den an mot urinblærens bakside og urinrøret, mens bakveggen er forbundet med bindevev til endetarmen (rectum), noe som muliggjør rektale undersøkelser av kvinnens indre kjønnsorganer. Den øvre delen av skjeden ender i en hvelving (fornix vaginae) og omslutter mormunnen (portio) som her stikker tappformet ned og bakover.

Ved skjedeinngangen er den en slimhinnefold, jomfruhinnen (hymen), som mer eller mindre stenger for det bakenforliggende skjederøret. Som regel revner hinnen ved det første samleiet (deflorasjon), slik at passasjen til skjedens øvre deler utvides. Den delen av skjeden som ligger over jomfruhinnen, er utviklet fra Müllers gang. Den nederste, ytre delen utvikles fra det opprinnelige felles rommet for urinblære og ytre kjønnsorganer (sinus urogenitalis).

Skjeden har slimhinnekledde vegger med tverrstilte folder. Slimhinnen består av et flerlaget, uforhornet plateepitel (se epitel) og er uten kjertler, men fuktes ved transsudasjon ved seksuell stimulering, samt fra mormunnens slimpropp. Dette slimhinnelaget tar del i menstruasjonssyklusen (se menstruasjon) ved at det fortykkes og øker sitt innhold av glykogen i løpet av de første 14 dagene (østrogenfasen før eggløsningen eller ovulasjonen) av syklusen. Deretter avstøtes de overflatiske cellene, og slimhinnen reduserer sin tykkelse til det opprinnelige nivået. Se også kjønnsorganer.

Mannen fører sitt kjønnslem inn i skjeden under samleiet og sæden tømmes i skjederørets øverste del ved mannens orgasme.

Både foster og morkake fødes gjennom skjeden.

Skjeden er også et beskyttelsesorgan som skal hindre at fremmede, skadelige mikroorganismer trenger inn og opp til de indre kjønnsorganene og dermed inn i kroppshulen. Det skjer ved de såkalte Döderleins bakterier (Lactobacillus vaginalis) som hører til den normale skjedefloraen og som er avhengige av næring fra vaginalcellenes glykogen. Bakteriene spalter glykogenet til melkesyre og bidrar derved til å opprettholde et fysiologisk surt pH-nivå på omkring 4. På den måten dannes en barriere mot fremmede mikroorganismer som ikke tåler et surt miljø. Det er derfor svært viktig å opprettholde dette miljøet og unngå å nøytralisere det ved f.eks. unødvendige skjedeskyllinger o.l. En fysiologisk nøytralisering skjer likevel ved hver menstruasjon, og perioder med utflod (fluor albus, leukoré) kan forekomme.

Deler av skjedeåpningen kan revne og skade bekkenbunnmuskulaturen under den ekstreme utvidelsen som en fødsel representerer. Man kan derfor gjøre et avlastende snitt mot siden av skjedeåpningen (episiotomi).

Ved avtagende produksjon av østrogen etter menopausen vil slimhinnen gjerne bli tynnere og tørrere enn tidligere. Samtidig vil cellenes glykogeninnhold reduseres og øke muligheten for infeksjoner (senil kolpitt). Man kan ofte hindre dette ved å tilføre østrogen lokalt.

På grunn av sin form er skjeden en forholdsvis enkel atkomstvei til mormunn og livmor i terapeutisk øyemed (se abort, kolposkopi). Den nære og direkte kontakten gjennom kjønnslig omgang fører til at det kan oppstå infeksjoner i skjeden, se skjedekatarr, utflod. Se også fremfall, skjedekrampe.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.