Halsen, den delen av legemet som forbinder hodet med kroppen, med skjelett dannet av halsvirvelsøylen. Halsens fremre del (cervix) avgrenses øverst mot hodet av underkjevens nedre kant, nederst av kragebena og øvre kant av brystbenet. Halsens bakside, nakken (nucha), er oppad begrenset av øreknutene og nakkemuskulaturens feste til hodeskallen, mens grensen nedad er bestemt av den mest fremstikkende ryggtagg til den nederste (7.) halsvirvel (vertebra prominens).

Halsens skjelett består av sju halsvirvler (vertebrae cervicales) uten ribben, og betegnes C1–C7. De avviker fra de øvrige virvlene i ryggsøylen ved at virvellegemene har en konkav bæreflate, slik at de ligger i hverandre som skåler. Dette øker sidestabiliteten. Halsvirvlenes tverrtagger er på hver side forsynt med et hull (foramen transversarium), som til sammen danner en kanal for den store virvelarterien (arteria vertebralis) til hjernen. De to øverste virvlene avviker fra de andre i formen. Den øverste, ringvirvelen (atlas), er formet som en ring, tilsynelatende uten virvellegeme. Den underliggende tappvirvelen (axis) er fortil utstyrt med en tannlignende tapp (dens axis) som stikker opp i atlasringen. Her danner den ledd og holdes fast mot innsiden av fremre atlasbue ved hjelp av et tverrgående, kraftig bindevevsbånd (ligamentum transversum atlantis). Fra dens axis går et tilsvarende bånd (ligamentum alare) opp til hver side av skallebasis. Dette alarligamentet hjelper til å bremse rotasjonen og de øvrige bevegelsene av hodet. Halsens mellomvirvelskiver er spaltet, hvilket bidrar til å gi denne delen av ryggsøylen størst bevegelighet. Fasettleddene mellom halsvirvlene er små og står bakovervendt, med unntak av leddet mellom C1 og C2 som står horisontalt. Ryggtaggene avviker fra de øvrige virvlene, idet de står mindre skrått og som regel er spaltet ytterst. Halsvirvlene ligger ikke rett over hverandre, men danner en bue mot forsiden av halsen (cervicallordose), som har betydning for fjæringen av hodet. Både fortil og baktil er halsvirvlene forbundet med kraftige langsgående bindevevsbånd. Det er påvist at det forreste båndet kan revne, som regel i høyde med 5.- 6. halsvirvel dersom hodet utsettes for store krefter bakover (såkalt whiplash-skade). Halsskjelettets lengde varierer relativt lite; det ytre inntrykket av halsens lengde bestemmes av muskelmassen, som sammen med underhudsfettet gir halsen dens individuelle utseende.

Halsen støttes og beveges av en rekke muskler i både dype og overflatiske lag. Baktil dominerer den brede og flate kappemuskelen (musculus trapezius), som brer seg ut mot skuldrene. Den bidrar til å løfte skuldrene og gi hodet sidestabilitet. Best synlig på siden er halsens skrå muskel (musculus sternocleidomastoideus). Den springer delvis ut fra brystbenets øvre kant, delvis fra kragebenet, og fester seg på øreknuten (processus mastoideus) bak øret. Når bare den ene muskelsiden virker, dreies hodet med ansiktet i motsatt retning. Sammen forhindrer musklene at hodet faller bakover. På forsiden av halsen deles muskulaturen inn i en øvre og en nedre del, atskilt ved det hesteskoformede tungebenet (os hyoideum), som er feste for flere av svelgemusklene og dessuten bidrar til å gi halsen dens karakteristiske form. Flere lag muskler atskilt ved bindevev går fra dette og opp til underkjeven, eller ned til brystbenet. Også langs forsiden av halsvirvlene går det lange muskler. Hele den fremre delen av halsmuskulaturen er ytterst dekket av en tynn muskelplate (platysma).

Den store virvelarterien avgir grener til ryggmargskanalen før den smelter sammen til et enkelt blodkar (arteria basilaris) til hjernen. Dessuten går også halsarterien arteria carotis communis opp til hodet. Den er litt lengre på venstre enn på høyre side, og deler seg i høyde med skjoldbrusken i en arteria carotis externa, som fører blod til halsen, ansiktet og skallens utside, og en arteria carotis interna, som forsyner mesteparten av hjernen samt øynene. Utenpå halsmusklenes bindevev går den store ytre halsvenen (vena jugularis externa), som ofte kan sees under huden. Noe dypere, sammen med carotisarteriene og den 10. hjernenerven (nervus vagus), går den store indre halsvenen (vena jugularis interna). Venene forbinder seg ofte med hverandre, og de munner ut i samleåren under kragebenet (vena subclavia).

Mellom halsvirvlene går det parvis ut store nerver fra ryggmargen. De nederste grenene forener seg til et nett av nerver (plexus brachialis, C5–Th1) som forsyner armenes og skuldrenes muskulatur og hud. De øverste grenene (plexus cervicalis, C1-C4) forsyner nakke- og halsmuskulaturen, samt huden bak ørene og på sidene av halsen, og kommer frem bak den skrå halsmuskelen (punctum nervosum). Her kommer også den 11. hjernenerve ut (nervus accessorius) som forsyner kappemuskelen og den skrå halsmuskelen.

Lymfe fra hodet, ansiktet og halsen dreneres gjennom lymfeårer som i store trekk følger venene. Store ansamlinger av lymfeknuter ligger i både dype og overflatiske lag på hver side av halsen.

Foran de nederste halsvirvlene ligger luftrøret, og direkte bak dette spiserøret. Den øvre del av luftrøret danner en fortsettelse av strupehodet, som er bygd opp av et sammensatt ring- og bueformet bruskskjelett under tungebenet. Det består av ringbrusken, pyramidebruskene som er feste for stemmebåndene, samt strupelokkbrusken med strupelokket. Foran ligger skjoldbrusken, som består av to plater forbundet med hverandre fortil. Øverst stikker de mer frem og danner adamseplet. Foran og på hver side av skjoldbrusken ligger skjoldbruskkjertelen, og på baksiden av denne på hver side de små biskjoldbruskkjertlene.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.