Store norske leksikon

skjeden

skjeden

magicmine/iStock. Gjengitt med tillatelse

Vagina eller skjeden er fødselskanal og paringsorgan hos kvinnen. Den danner forbindelsen mellom de ytre og indre kjønnsorganene og er dermed utførselsgang for blodet under menstruasjonen. Skjeden er formet som et 7–10 cm langt, relativt tynnvegget, tøyelig rør av glatt muskulatur og bindevev kledd med slimhinne.

Skjeden er vanligvis flattrykt, idet for- og bakveggen berører hverandre. Den kan likevel utvides, og under en fødsel utvides den i betydelig grad. I den nedre delen av skjeden er den spalteformede skjedeåpningen (vestibulum) på hver side omgitt av de små og store kjønnsleppene. Skjeden vender skrått oppover og bakover i ca. 45° vinkel, idet den passerer gjennom en åpning i fremre del av bekkenbunnmuskulaturen. Fortil ligger den an mot urinblærens bakside og urinrøret, mens bakveggen er forbundet med bindevev til endetarmen, noe som muliggjør rektale undersøkelser av kvinnens indre kjønnsorganer. Den øvre delen av skjeden ender i en hvelving (fornix vaginae) og omslutter mormunnen (portio) som her stikker tappformet ned og bakover.

Ved skjedeinngangen er det en slimhinnefold, skjedekransen. Den øvre delen av skjeden som ligger over skjedekransen, er utviklet fra Müllers gang, mens den nederste, ytre delen utvikles fra det opprinnelige felles rommet for urinblære og ytre kjønnsorganer (sinus urogenitalis).

Skjeden er formet av glatt muskulatur i to lag: et indre sirkulært og et ytre longitudinalt, som kan kontraheres autonomt, spesielt under menstruasjonen. Den har slimhinnekledde vegger med tverrstilte folder (rugae). Slimhinnen består av et flerlaget, uforhornet plateepitel og er uten kjertler, men fuktes, spesielt ved seksuell stimulering, gjennom transsudasjon fra skjedeveggens tynnveggete blodkar, men også fra Skenes kjertler og de Bartholinske kjertler, samt fra mormunnens slimpropp. Denne prosessen styres av nerver i ryggmargens sakrale del som når skjeden via Alcocks kanal.

Slimhinnelaget responderer på hormonelle forandringer, og det tar del i menstruasjonssyklusen ved at det fortykkes og øker sitt innhold av glykogen i løpet av de første 14 dagene (østrogenfasen før eggløsningen eller ovulasjonen) av syklusen. Deretter avstøtes de overflatiske cellene, og slimhinnen reduserer sin tykkelse til det opprinnelige nivået. Etter menopausen reduseres slimhinnetykkelsen vanligvis. Se også kjønnsorganer.

Siden skjederøret er utviklet embryonalt fra to kanter, får det også blodforsyning og innervasjon fra to sider. Dens øvre del får autonom nervetilførsel (både sympatisk og parasympatisk) fra plexus uterovaginalis; dens nedre del fra plexus pudendus (sacralnervefletningen). Blodforsyningen i øvre del skriver seg fra arteria uterina, nedre del fra arteria vaginalis (begge fra hovedstammen arteria iliaca interna).

Mannen fører penis inn i skjeden under samleiet og sæden tømmes i skjederørets øverste del ved mannens orgasme. Skjeden er et viktig organ for seksuell stimulering for kvinnen ved den rike forekomsten av sensible nervereseptorer (Krause-legemer) som er konsentrert i forskjellige områder, blant annet mellom blærens bakside og skjederørets fremside (Halbans fascie), eller langs urinrørets forløp langs skjedeveggen (det såkalte «G-punktet» eller Gräfenbergs punkt).

Som fødselskanal kan skjeden utvides i betydelig grad, idet det relativt tykke epitelets mucosa er rikt på elastiske fibre. Både foster og morkake fødes gjennom skjeden.

Skjeden er også et beskyttelsesorgan som skal hindre at fremmede, skadelige mikroorganismer trenger inn og opp til de indre kjønnsorganene og dermed inn i kroppshulen. Det skjer ved de såkalte Döderleins bakterier (Lactobacillus vaginalis) som hører til den normale skjedefloraen og som er avhengige av næring fra vaginalcellenes glykogen. Bakteriene spalter glykogenet til melkesyre og bidrar derved til å opprettholde et fysiologisk surt pH-nivå på omkring 3-4. På den måten dannes en barriere mot fremmede mikroorganismer som ikke tåler et surt miljø. Det er derfor svært viktig å opprettholde dette miljøet og unngå å nøytralisere det ved for eksempel unødvendige skjedeskyllinger og lignende. En fysiologisk nøytralisering skjer likevel ved hver menstruasjon, og perioder med utflod (fluor albus, leukoré) kan forekomme.

Deler av skjedeåpningen kan noen ganger revne og skade bekkenbunnmuskulaturen under den ekstreme utvidelsen som en fødsel representerer. Man kan derfor gjøre et avlastende snitt mot siden av skjedeåpningen (episiotomi).

Ved avtagende produksjon av østrogen etter menopausen vil som nevnt slimhinnen gjerne bli tynnere og tørrere enn før. Samtidig vil cellenes glykogeninnhold reduseres og øke muligheten for infeksjoner (senil kolpitt). Man kan ofte hindre dette ved å tilføre østrogen lokalt.

På grunn av sin form er skjeden en forholdsvis enkel atkomstvei til mormunn og livmor i terapeutisk øyemed (se abort, kolposkopi). Den nære og direkte kontakten gjennom kjønnslig omgang fører til at det kan oppstå infeksjoner i skjeden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.