kjønnsorganene

Til de ytre kjønnsorganene hører kjønnsleppene, klitoris, skjedeåpningen og skjeden. De ytre kjønnsleppene (labia majora) går fortil over i det hårkledte venusberget (mons pubis). Baktil ender de i det såkalte mellomkjøttet (perineum), mellom skjede- og endetarmsåpningen. Til sammen danner de en spalteformet åpning (rima pudendi) foran skjedeinngangen. De ytre kjønnsleppene tilsvarer utviklingsmessig mannens pung (scrotum). De indre kjønnsleppene (labia minora) ligger innenfor de ytre, de er uten hår og fett og løper fortil sammen i klitoris (clitoris).

Bak de indre kjønnsleppene ligger skjedeinngangen eller forgården (vestibulum), avgrenset av bulbus vestibuli. Her munner urinrøret (urethra) ut, to til tre centimeter under eller bakenfor spissen av klitoris. For øvrig dekkes selve skjeden mer eller mindre av skjedekransen (hymen, tidligere kalt jomfruhinnen). Under slimhinnen i skjedeinngangen ligger en slimproduserende kjertel på hver side (bartholinske kjertler) som fukter forgården.

Skjeden (vagina) er forbindelseskanalen mellom de ytre og de indre kvinnelige kjønnsorganene. Den utgjør et avflatet syv til ti centimeter langt muskelrør med tverrfoldet slimhinnekledning, og går skrått oppover/bakover. Den øverste delen omgir den såkalte livmorhalstappen (portio vaginalis), som er livmorens nederste del. Her er skjederøret utvidet (skjedehvelvingen, fornix vaginae). I skjeden blir sæden tømt ut under samleiet.

Midt på livmorhalstappen er det et lite hull (mormunnen, ostium uteri), som er munningen til forbindelseskanalen opp til livmorhulen. Det er opprinnelig rundt, men blir mer spalteformet hos kvinner som har født barn. Åpningen er vanligvis lukket av en slimpropp, som forhindrer bakterier i å trenge opp i livmorhulen. Dette slimet blir mer tyntflytende i tiden omkring eggløsningen, slik at eventuelle sædceller lettere kan trenge inn i livmoren på sin vandring mot eggstokkene. Muskulaturen i skjedeveggen er svært tøyelig, noe som betyr at skjederommet kan utvides betydelig (for eksempel under en fødsel). Under en fødsel kan likevel den bakre skjedeveggen revne; dette forsøker man å forhindre ved episiotomi.

Til de indre kjønnsorganene hører livmoren, egglederne og eggstokkene. Livmoren (uterus) er en pæreformet hulmuskel som ligger mellom urinblæren og endetarmen. Hulrommet i livmoren (cavitas uteri) er en trekantet spalte med ett hjørne mot mormunnen og de to andre rettet mot egglederne som munner inn i livmortoppen fra hver side. Fra hver side munner en eggleder (tuba uterina) inn i livmoren.

Egglederne, eller «tubene», som de også kalles, ender til hver side (lateralt) i en åpen trakt (infundibulum) med frynsete kant som fanger opp det modne egget i eggløsningsøyeblikket. Herfra ledes egget inn til livmorhulen. Traktåpningen ligger som en hånd med fingrer over eggstokken (ovarium), som hos kjønnsmodne kvinner er på størrelse med en liten plomme. Eggstokkene er viktige hormonproduserende organer, og her modnes eggene som allerede er dannet.

De mannlige kjønnsorganene omfatter kjønnskjertlene (se testikkel), utførselsgangene fra disse, og det utvendige kjønnslem (penis).

De to testiklene (testes) ligger i hver sin hudfold med glatt muskulatur, pungen (scrotum). Hver testikkel er delt inn i flere mindre rom fylt av de sæddannende kanalene (tubuli seminiferi). Her dannes sædcellene, og mellom kanalene ligger interstitielle cellegrupper (Leydig-celler) som produserer det mannlige kjønnshormonet testosteron. I toppen av testikkelen går dette nettverket av smårør over i bitestikkelen (epididymus), hvor de modne sædcellene lagres.

Sædlederen (ductus deferens) leder sædcellene ut av bitestikkelen; den har glatt, kraftig muskulatur i veggen som trekker seg sammen ved ejakulasjon (sæduttømming). Sammen med blodkar, nerver og lymfeårer danner den sædstrengen eller funikkelen (funiculus spermaticus), som går inn i bukhulen gjennom lyskekanalen. Her bøyer den av til baksiden av blæren og trenger inn i prostata (blærehalskjertelen) sammen med munningen fra sædblærene (vesiculae seminales). Den felles utførselsgangen går gjennom prostatakjertelen og inn i urinrøret (urethra), som herfra fører både urin og sædvæske. Det regnes altså til mannens kjønnsorganer, i motsetning til kvinnens korte urinrør, som bare fører urin.

Like under prostatakjertelen ligger Cowpers kjertler (glandulae bulbourethrales). Sammen med sædcellene danner alle disse bikjertlene den hvitaktige sædvæsken (sperma). Mannens urinrør er cirka 20 til 25 centimeter langt og går fra bunnen av urinblæren gjennom prostatakjertelen og bekkenbunnmuskulaturen. Like før det munner i spissen av penishodet utvider det seg, mens selve overflateåpningen er spalteformet. Urinrøret er omgitt av penis, som består av to svamplegemer omgitt av kraftige bindevevskapsler. Ved seksuell stimulering fylles svamplegemene med blod, slik at den ellers myke og nedhengende penis blir hard og oppreist (ereksjon).

Ovenfor penis er huden dekket av hår. Det brer seg vanligvis ikke så mye ut i bredden som hos kvinnen, men kan fortsette i en eventuell behåring langs midten av bukregionen.

Både mannens og kvinnens kjønnsorganer utvikler seg fra et felles embryonalt organanlegg. Selv om individets kjønn blir bestemt allerede ved befruktningen, viser ikke gonadeanleggene mannlige eller kvinnelige særtrekk før i 7. utviklingsuke. Også de ytre kjønnsorganene utvikler seg til å begynne med på samme måte.

Gonadene dannes som et langstrakt organ langs hver side av fosterets indre midtakse. Det gir opphav til anlegget av både nyrene og kjønnsorganene, derfor bruker vi ofte betegnelsen urogenitalsystemet om dette. Fra plommesekkens vegg vandrer det spesifikke celler inn i disse primære gonadene og danner eggcellene hos kvinnen og de testikulære cellene hos mannen. I tillegg har begge kjønn to kanaler på hver side som står i forbindelse med gonadeanleggene. Den ene, Müllers gang (ductus paramesonephricus), blir hos kvinnen til egglederen, mens den hos mannen tilbakedannes. Den andre, Wolffs gang (ductus mesonephricus), blir hos mannen til sædlederen, mens den tilbakedannes hos kvinnen.

Gonadeanleggene senker seg gradvis ned langs ryggen på fosteret. Hos kvinnen forblir gonadene (eggstokkene) innenfor bukhulerommet; hos mannen passerer gonadene (testiklene) gjennom lyskekanalen til de ved fødselen når ned i pungen. Hos enkelte er denne nedsenkningen (descensus testis) av testiklene ikke fullstendig; dersom den ikke fullføres i løpet av de første leveårene, krever det som oftest kirurgisk korreksjon (se kryptorkisme). På grunn av denne nedsenkningen har både eggstokkene og testiklene arterier (arteria ovarica/testicularis) som utgår fra hovedpulsåren i høyde med nyrene, som en rest etter deres felles opprinnelige gonadeanlegg.

• seksualitet
• befruktning hos mennesket
• fruktbarhet