Starlingbalansen, beskriver de krefter som virker over cellemembraner, kapillarmembraner og andre semipermeable membraner. Væsketransporten gjennom slike membraner er bestemt av den hydrostatiske trykkforskjellen på de to sidene av membranen, den kolloid-osmotiske trykkforskjellen og membranens permeabilitetsegenskaper. De to trykkene som tenderer til å presse væske ut av et kapillar, er kapillarblodtrykket og det kolloid-osmotiske trykket i vevsvæsken utenfor kapillarveggen. De to trykkene som tenderer til å presse væske inn i kapillaret, er det hydrostatiske trykket i vevsvæsken og plasmaets kolloid-osmotiske trykk.

Ved f.eks. proteinunderernæring vil det bli lavere kolloid-osmotisk trykk i plasma. Væske vil da filtreres ut i vevet og forårsake hungerødemer. Et annet eksempel på forstyrrelse i Starlingbalansen finnes ved hjertesvikt. Det kapillarhydrostatiske trykk kan bli så høyt at det presses ut mer væske enn normalt i vevet, noe som viser seg som ankelødemer eller lungeødem.

Normalt klarer lymfeårene å transportere vevsvæske tilbake til blodårene. Ødemer opptrer derfor først når lymfedrenasjen ikke lenger er tilstrekkelig. Det følger av dette at også sykdommer som primært rammer lymfeåresystemet, kan gi ødemer.

Netto utvekslingstrykk over kapillarveggen kan skrives som følgende ligning: Navn etter Ernest Henry Starling (1866–1927), britisk fysiolog.

Utvekslingstrykk = (pciv) - (Πp + piv)
(utovertrykk)-(innovertrykk)
pc = kapillarhydrostatisk trykk
Πiv = interstitiell væske kolloidosmotisk trykk
Πp = plasma kolloidosmotisk trykk
piv = interstitiell væske hydrostatisk trykk

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.