ødem, sykelig økning av mengden med vevsvæske eller av de normalt små væskemengdene som finnes i kroppens hulrom. Tilstanden kalles ofte folkelig for "vann i kroppen".

Etter vekt består menneskekroppen av cirka 55 % vann, litt mer hos mannen, litt mindre hos kvinnen. Forskjellen mellom kjønnene skyldes at fettvev inneholder mindre vann enn muskelvev. Vannet er fordelt med om lag 55 % i cellene, 7,5 % i blodet og 37,5 % i vevsvæsken. Denne fordelingen fastholdes med stor presisjon av forskjellige regulerende mekanismer.

Utvekslingen av vann (og andre stoffer) mellom blodet og cellene skjer via vevsvæsken, som finnes i det løse bindevevet som fyller ut mellomrom i vev og organer.

Bindevevet består av en geléaktig grunnsubstans i et nettverk av kollagene og elastiske fibrer. Grunnsubstansen er bygd opp av store molekyler (hovedsakelig karbohydrater i form av glykosaminoglykaner), og vevsvæsken befinner seg i talløse, fine kanaler som snor seg som i en labyrint gjennom grunnsubstansen.

Vevet er normalt elastisk og spent, og en fordypning som dannes ved et trykk med en finger, glattes med en gang ut igjen. Hvis det imidlertid tilføres mer væske enn hva grunnsubstansen kan romme, dannes det frie vannansamlinger, og vevet får en deigaktig konsistens, som er karakteristisk for ødematøst vev. Det viser seg ved at press av en finger etterlater en fordypning som blir stående i flere sekunder.

Fordelingen av vann mellom blodet og vevsvæsken er betinget av en vekselvirkning mellom to motsattrettede krefter, og ødem er en følge av at denne vekselvirkningen forstyrres.

Den ene kraften er blodets trykk, som har en tendens til å presse væske ut gjennom kapillarenes tynne vegger til vevsvæsken. Den andre kraften skyldes de store proteinmolekylene som finnes i blodet. De oppløste saltene i blodet kan vandre fritt ut og inn gjennom kapillarveggene, og de fordeler seg derfor jevnt i blodet og vevsvæsken, men proteinmolekylene er vanligvis for store til å passere. Derfor er konsentrasjonen av oppløste partikler større i blodet enn i vevsvæsken, og det medfører at vannmolekyler i vevsvæsken får en tendens til å vandre inn i blodet – fra den svake til den sterke konsentrasjonen av oppløste partikler (osmose).

Om vannet beveger seg den ene eller andre veien, avhenger av forholdet mellom de to kreftene. Når blodet fra de små arteriene kommer ut i kapillarnettet, er dets trykk ennå så stort at det presses væske (og oppløste stoffer) ut i vevsvæsken, men før blodet forlater kapillarnettet, er trykket falt så mye at den motsattrettede kraften tar overhånd, slik at blodet nå opptar vann (og oppløste stoffer) fra vevsvæsken. Det er denne mekanismen som muliggjør den stadige utvekslingen av oksygen, næringsstoffer og avfallsstoffer mellom blodet og cellene.

Lokale ødemer skyldes som oftest at trykket i kapillarnettet er forhøyet. Årsaken kan være blodpropper som hemmer avløpet gjennom venene, slik at blodet hopes opp i kapillarene.

Også hovne føtter og ankler hos mennesker som har stillestående arbeid, skyldes nedsatt blodomløp. Blodet i venene i bena skal føres opp til hjertet mot tyngdekraften, og det kan bare skje ved at musklene i bena blir brukt slik at de pumper blodet oppover ved at de øver skiftende trykk mot blodkarene (veneklaffene sørger for at blodstrømmen går den riktige veien).

Ved betennelsestilstander og allergiske reaksjoner oppstår ødem på grunn av økt blodtilstrømming til området, og fordi kapillarveggene er mer gjennomtrengelige enn normalt.

En mer sjelden årsak til lokalt ødem er sviktende lymfedrenering. Normalt blir overskytende vevsvæske suget opp i lymfekarene, som fører væsken tilbake til blodet. Sammen med lymfen fjernes også de små proteinmengdene som siver ut av blodet i begynnelsen av kapillarnettet. Proteinet kan på grunn av trykkforholdene ikke suges opp igjen i kapillarene, men det opptas lett i lymfekarene og når via denne veien tilbake til kretsløpet. Blir imidlertid lymfekarene i et vevsområde ødelagt eller blokkert, får vevsvæsken etter hvert høyere proteinkonsentrasjon. Det utvikles ødem, blant annet fordi osmotiske krefter gjør at vevsvæsken «holder på vann». For eksempel kommer det hos kvinner som ved brystkreftoperasjon har fått fjernet lymfeknutene i armhulen, ødem av armen i noen måneder, til det er dannet nye lymfekar.

Generell ødemtendens (hydrops, vannhevelse, «vatersott») sees ved sykdommer hvor proteinkonsentrasjonen i blodet er nedsatt, samt ved hjerteinsuffisiens (hjertesvikt). Nedsatt konsentrasjon av protein i blodet kan skyldes underernæring, noe som fører til såkalt hungerødem. Dette er vanlig i verdens fattigste land. Fordi blodets proteiner nesten utelukkende dannes i leveren, er også visse leverlidelser fulgt av nedsatt proteininnhold i blodet og ødemtendens. Endelig kan nedsatt proteinkonsentrasjon i blodet og ødemutvikling skyldes tap av protein med urinen (ved nyrelidelser), med avføringen (ved tarmlidelser) og med sårvæske ved utbredte forbrenninger.

Krefter som gir opphopning av væske i vevene, kan også føre til væskeansamling i kroppens lukkede hulrom, som for eksempel i bukhulen (ascites). Væske som av trykkforholdene er presset ut av blodåresystemet, kalles transsudat.

Eventuell behandling av ødem må rette seg etter årsaken, for eksempel proteintilskudd ved underernæring, tarmlidelser og brannskader, saltrestriksjon og vanndrivende medikamenter ved hjertesvikt.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.