Vipeholmstudiene

Vipeholm i dag.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Vipeholmstudiene, en stor, vitenskapelig undersøkelse om karies (hull i tennene) som foregikk i perioden 1945–1954. Studiens forsøkspersoner var beboere på en institusjon for psykisk utviklingshemmede på Vipeholm utenfor Lund i Sverige. Undersøkelsen slo fast at sukker gir hull i tennene.

Faktaboks

Også kjent som

svensk Vipeholmsexperimenten

Undersøkelsen har i ettertid blitt sterkt kritisert av flere grunner. Forsøkspersonene ble utvalgt uten at de ga noe samtykke, og mange av forsøkspersonene fikk ødelagte tenner. Sukkerindustrien var med på finansiere undersøkelsen, og bidro til at offentliggjøring av resultatene ble forsinket.

Bakgrunn

På begynnelsen av 1900-tallet var hull i tennene et stort problem for nesten hele befolkningen i Sverige og i mange andre land. Mange hadde store tannsmerter, og tannuttrekking var som regel eneste behandling. Dette var et stort samfunnsproblem som gikk utover arbeidskapasiteten til folk, i tillegg til at det kostet samfunnet både penger og tid. Fram til Vipeholmstudiene var det fortsatt ikke entydig bevist hva som var årsaken til at folk fikk hull i tennene, og heller ikke hva man kunne gjøre for å hindre det. Derfor fikk noen svenske forskere i oppdrag fra daværende Medicinalstyrelsen i Sverige (tilsvarende Helsedirektoratet i Norge) å finne ut hva som forårsaket karies og hvordan det kunne forebygges.

Det var sterke mistanker fra flere undersøkelser i mange land om at karies hadde noe med kosthold å gjøre. Noen pekte på dårlig kosthold og vitaminmangel, mens andre mente at sukker var årsaken. I Norge ble Thorbjørn Egners historie om tanntrollene Karius og Baktus, som lever av godteri og loff, utgitt første gang allerede i 1941. Det tyder på at befolkningen kjente til at mye sukker ikke var bra for tennene. Selv om mange tenkte at sukker var en viktig årsak til karies, var ikke forskningsresultatene entydige, og ingen av teoriene var ansett som vitenskapelig bevist.

Studiemodell

Forskerne mente at det beste var å gjøre det som i dag kalles for en «randomisert, kontrollert studie» (RCT). Det vil si at man har en tilstrekkelig stor mengde forsøkspersoner som fordeles tilfeldig i én behandlingsgruppe og én kontrollgruppe som ikke får behandling. Gruppene følges over et fastlagt tidsrom, og man sammenligner resultatet av behandlingen mot kontrollgruppen som ikke har fått denne behandlingen.

Forskerne mente at Vipeholminstitusjonen var ideell for denne typen undersøkelse. I institusjonen var det omtrent 1000 beboere som skulle være der i lang tid, og all mat og drikke ble laget og servert på institusjonen. Forskerne kunne derfor få en stor forskningsgruppe, de ville ha full kontroll på hva forsøkspersonene spiste, og de kunne følge dem over lang tid. Resultatene fra forsøkene ville kunne bli statistisk gyldige, og forskerne mente dette ville gi Sverige godt ry som forskningsnasjon.

Forsøkene

Bilder av pasientenes tenner etter avslutningen av studiet.
Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Forsøkene ble utført i tre stadier mellom 1946 og 1951. Forskerne så på sammenhengen mellom:

  • kosthold, mangelsykdommer og karies (1946–1947)
  • karbohydrater og karies (1948–1949)
  • normalt sukkerinntak og karies (1949–1951)

Kosthold, mangelsykdom og karies

Først ville forskerne teste teorien om at kosthold og mangelsykdommer kunne ha innvirkning på karies. Det ble utviklet en «grunndiett» som skulle inneholde alle viktige næringsstoffer og lite sukker. Dette fikk alle beboerne. Personene i behandlingsgruppene fikk i tillegg ulike ekstra vitaminer og mineraler. Alle beboerne på institusjonen hadde ganske få hull i tennene, og det var ingen forskjell mellom de som fikk ekstra vitaminer og de som bare fikk grunndietten.

Karbohydrater og karies

I forsøkets andre periode ble forsøkene utvidet til å teste om karbohydrater hadde betydning. Pasientene ble nå delt i fire grupper. Gruppe 1 fikk grunndietten og var kontrollgruppe. Gruppe 2 fikk ekstra sukker i maten. Gruppe 3 fikk ekstra sukker tilsatt i brød, slik at det skulle være seigt og sitte fast på tennene. Gruppe 4 fikk ulike varianter av søtsaker fordelt utover dagen. Gruppe 4 ble delt inn i undergrupper som fikk sjokolade, karameller eller spesiallaget, seig toffee. Den seige toffeen kom i store kuler som var umulige å svelge og som satte seg fast i tennene over lengre tid, og hensikten var å teste effekten av ekstremt mye sukker. Sukkerindustrien støttet forsøkene økonomisk.

Etter en stund så forskerne at de at de som hadde spist mye sukker, fikk mye mer hull i tennene enn de som gikk på grunndietten. Forsøkene pågikk i to år for at resultatet skulle være statistisk gyldig, selv om de hadde sett tydelige resultater allerede etter 1,5 år. Gjennom disse forsøkene ble det bevist at mye sukker forårsaker hull i tennene. Særlig ille var det hvis sukkeret ble inntatt mange ganger gjennom dagen.

Normalt sukkerinntak og karies

Til sist ville forskerne og sukkerindustrien finne ut om et «normalt» sukkerinntak også kunne gi karies. Forsøkene fortsatte derfor en stund til. Det var imidlertid vanskelig å fastslå hva som var normalt inntak av sukker, da dette varierte mye i befolkningen.

Etter at studiene var avsluttet, kom det anbefalinger om å redusere godterispising i befolkningen. Det ble anbefalt å spise alt man ville en dag i uka, og ingenting resten av uka. Dette er opphavet til begrepet «lørdagsgodt», som er utbredt både i Sverige og Norge.

Etiske problemer med studiene

Da disse forsøkene ble satt i gang, fantes det ikke etiske retningslinjer for forskning annet enn den hippokratiske ed fra omtrent 400 fvt. Nürnbergkodeksen, som regulerer forskning på mennesker, ble publisert i 1949, etter andre verdenskrig og etter at Vipeholmstudiene var satt i gang. Beboerne på Vipeholm ble omtalt som «åndssvake», eller «sinnesslöe» på svensk, og ikke sett på som kvalifiserte til å ha noen mening om de skulle delta eller ikke. I Vipeholmstudiene ble ingen av pasientene behandlet med makt, og de som protesterte fysisk, fikk slippe å være med. Utover det var det ingen begrensninger. Pasientene fikk den behandlingen som forskerne og personalet bestemte, og var deltagere i studiene så lenge de bodde på institusjonen. De som fikk mest godteri, fikk svært ødelagte tenner, og ingen tenner ble reparert før etter at studiene var avsluttet.

Da studien ble avsluttet kom det kritikk mot at sukkerindustrien var involvert økonomisk, da dette var med på å forsinke publisering av resultatene. Sukkerindustrien var ikke interessert i at folk skulle spise mindre godteri. Resultatene ble derfor ikke publisert før i 1953, to år etter at studiene var avsluttet, og fire år etter at det var slått fast at sukker fører til karies.

Etiske krav til forskning

I dag stilles det helt andre krav til deltagelse i forskning. Det finnes nasjonale og internasjonale etiske regelverk som regulerer forskning på mennesker, og et viktig prinsipp er at det skal gis samtykke til å delta. Samtykket er bare gyldig hvis pasienten er i stand til å forstå hva hun samtykker til. I tillegg kan forsøkspersoner trekke seg fra studier hvis de ønsker. Forsøk på sårbare grupper, som psykisk utviklingshemmede og barn, er svært strengt regulert.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bommenel, E. (2006): Sockerförsöket : kariesexperiment 1943-1960 på Vipeholms sjukhus för sinneslöa. Arkiv forlag

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg