Agorafobi, angst for å oppholde seg alene utenfor hjemmet, spesielt på steder hvor det er andre mennesker (butikker, kollektive transportmidler), men også på ubeskyttede steder som åpne landskap.

Livstidsforekomsten av agorafobi er anslått til 2,9 % hos menn og 8,6 % hos kvinner. Ett-års prevalensen er i norske undersøkelser 1,3 % for menn og 4,5 % for kvinner.

Vanlige symptomer er frykt for å oppholde seg blant mange mennesker (butikker, kjøpesentra, kino, teater eller andre offentlige plasser). Angsten kan også medføre angst for å reise alene med tog, buss eller fly. Mange kan kjøre i egen bil eller drosje hvor de er alene, men angsten kan også være så invalidiserende at personen overhodet ikke tør forlate hjemmet uten at de er sammen med en fortrolig person.

Hos 25 - 50 % er agorafobi forbundet med plutselig anfall av kroppslig ubehag eller panikk (panikklidelse). Depresjoner og andre fobier er også vanlig foruten personlighetsforstyrrelser, spesielt unnvikende personlighetsforstyrrelser. Alkoholmisbruk og overforbruk av beroligende medikamenter (benzodiazepiner) er en vanlig komplikasjon.

Det kan være flere årsaker til agorafobi. Mange utvikler agorafobi etter at de har opplevd sterk angst i en bestemt situasjon uten at de kan få tak i noen bevisst grunn (panikkanfall). Angsten for nye angstanfall gjør at personen viker unna situasjoner eller stedet hvor panikkanfallet oppstod (læringsteori). Men unnvikelsen forsterker frykten for nye anfall. Over tid blir unnvikelsen mer og mer omfattende og bevegelsesfriheten innskrenkes. I sin mest uttalte form kan personen bli helt hjelpeløs og klamre seg til nære pårørende («tør ikke være alene, reise alene»).

Hos andre kan angsten begynne som en angst for andre mennesker (sosial fobi) med utvikling av agorafobi. Selvusikre personer kan også være så váre for farer og trusler at de gradvis utvikler angst gjennom sine negative forventninger og måter å tenke på (kognitiv teori).

I enkelte tilfeller kan agorafobi også skyldes ubevisst avverging mot det personens «overjeg» oppfatter som uakseptable eller forbudte impulser. Bevisst kontakt med disse oftest ubevisste impulser avverges og holdes i sjakk gjennom unnvikelseshandlingene (psykodynamisk teori).

Behandling er oftest effektiv og består først og fremst av eksponeringsbehandling, dvs. systematisk opptrening i å mestre angsutløsende situasjoner (atferdsterapi). Medikamentell behandling (antidepressiva; anxiolytika) og individuell samtalebehandling kan også være aktuelt som et tillegg. Hvis årsaken til agorafobi var panikkanfall, kan behandling av panikkanfall alene ofte føre til at agorafobien forsvinner av seg selv uten tillegg av eksponeringsbehandling.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.