Agorafobi er angst for å oppholde seg alene utenfor hjemmet, spesielt på steder hvor det er andre mennesker, men også på ubeskyttede steder som åpne landskap.

Livstidsforekomsten av agorafobi er anslått til 2,9 prosent hos menn og 8,6 prosent hos kvinner. Ettårsprevalensen i norske undersøkelser viser 1,3 prosent for menn og 4,5 prosent for kvinner.

Vanlige symptomer er frykt for å oppholde seg blant mange mennesker (butikker, kjøpesentra, kino, teater eller andre offentlige plasser). Frykten kan også medføre angst for å reise alene med tog, buss eller fly. Mange kan kjøre i egen bil eller drosje hvor de er alene, men angsten kan også være så invalidiserende at personen overhodet ikke tør å forlate hjemmet uten at de er sammen med en fortrolig person.

Hos 25–50 prosent er agorafobi forbundet med plutselige anfall av kroppslig ubehag eller panikk (panikklidelse). Depresjoner og andre fobier er også vanlig foruten personlighetsforstyrrelser, spesielt unnvikende personlighetsforstyrrelser. Alkoholmisbruk og overforbruk av beroligende medikamenter (benzodiazepiner) er en vanlig komplikasjon.

Det kan være flere årsaker til agorafobi. Mange utvikler agorafobi etter at de har opplevd sterk angst i en bestemt situasjon uten at de kan få tak i noen bevisst grunn (panikkanfall). Frykten for nye angstanfall gjør at personen viker unna situasjoner eller stedet hvor panikkanfallet oppstod (læringsteori), men unnvikelsen forsterker da ofte frykten for nye anfall. Over tid blir unnvikelsen mer og mer omfattende, og bevegelsesfriheten innskrenkes. I sin mest uttalte form kan personen bli helt hjelpeløs og klamre seg til nære pårørende («tør ikke være alene, reise alene»).

Hos andre kan angsten begynne som en frykt for andre mennesker (sosial fobi) med utvikling av agorafobi. Selvusikre personer kan også være så vâre for farer og trusler at de gradvis utvikler angst gjennom sine negative forventninger og måter å tenke på (kognitiv teori).

I enkelte tilfeller kan agorafobi også skyldes ubevisst avverging mot det personens «overjeg» oppfatter som uakseptable eller forbudte impulser. Bevisst kontakt med disse oftest ubevisste impulser avverges og holdes i sjakk gjennom unnvikelseshandlingene (psykodynamisk teori).

Behandling består først og fremst av eksponering, det vil si systematisk opptrening i å mestre angstutløsende situasjoner (atferdsterapi). Medikamentell behandling (antidepressiva; anxiolytika) og individuell samtalebehandling kan også være aktuelt som et tillegg. Hvis årsaken til agorafobi er panikkanfall, kan behandling av panikkanfall alene ofte føre til at agorafobien forsvinner av seg selv uten tillegg av eksponeringsbehandling.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.