Benzodiazepiner, benzodiazepin-derivater, stor gruppe legemidler som er avledet fra en felles kjemisk struktur (benzodiazepin). Benzodiazepinene forsterker virkningen av GABA, som er den mest utbredte hemmende transmitter i sentralnervesystemet, på GABA-A-reseptoren. GABA hemmer depolarisering av nevroner ved å aktivere kloridkanaler slik at klorid strømmer inn i cellene og forhindrer depolarisering (aktivering av nervecellen). Ved å forsterke virkningen av GABA forårsaker benzodiazepinene en generell hemning av sentralnervesystemet.

Det best kjente av benzodiazepin-derivatene er diazepam, som anvendes bl.a. for å dempe angst og uro, for å stanse kramper og redusere tonus (spenning) i muskulaturen. Benzodiazepiner med relativt hurtig og kortvarig virkning (f.eks. nitrazepam, flunitrazepam, midazolam) brukes som sovemidler, og i forbindelse med anestesi. Enkelte (f.eks. klonazepam) brukes ved epilepsi og kroniske (nevropatiske) smertetilstander, mens andre (alprazolam) brukes spesielt ved panikkangst.

(de uønskede virkningene) er også et resultat av den hemmende virkningen på sentralnervesystemet og avhenger derfor både av dosen og av pasientens tilstand (grad av oppspilthet, «arousal»). Uønskede virkninger er tretthet, nedsatt reaksjonshastighet og redusert hukommelse. For øvrig er benzodiazepinene lite toksiske. Overdosering gir dyp søvn (koma), men ikke kirurgisk anestesi og heller ikke respirasjonsstans dersom luftveiene er frie. Ved lengre tids bruk utvikles toleranse forutsatt at dosen er tilstrekkelig høy. Toleranse innebærer at dosen må økes ytterligere for at den ønskede virkningen skal opprettholdes. Dette fører så til fysisk avhengighet med abstinenssymptomer dersom tilførselen stoppes brått.

Benzodiazepiner misbrukes som rusmidler, dels alene, dels i kombinasjon med alkohol, opiater eller andre stoffer med dempende virkning på sentralnervesystemet (blandingsmisbruk). Enkelte misbrukere har en sterk preferanse for ett spesielt benzodiazepin (f.eks. flunitrazepam).

Er knyttet til spesifikke reseptorer, benzodiazepin-reseptorene eller GABA-reseptorene. De klassifiseres i to hovedgrupper, GABA-A og GABA-B. Gruppe A finnes postsynaptisk i hjernen, gruppe B finnes presynaptisk, særlig i ryggmargen. Benzodiazepinreseptorene er proteiner som inngår i «GABA-reseptor-komplekset». Disse proteinene finnes i mange ulike genetiske varianter. Betydningen av dette er ikke klarlagt, men muligheten for mange genetiske varianter av reseptor-proteiner innebærer generelt et «biologisk mangfold» med hensyn til virkningen av legemidler, dvs. at ett og samme preparat ikke virker likt på alle individer (interindividuelle ulikheter i respons).

Det finnes stoffer (f.eks. flumazenil) som blokkerer benzodiazepinreseptorene (benzodiazepin-antagonister) og derved opphever virkningen av benzodiazepiner. Det finnes også stoffer som binder seg til benzodiazepinreseptorene og hemmer virkningen av GABA («reverse agonister»). Reverse agonister forårsaker angst, uro og søvnløshet. De har ingen anvendelse i medisinsk behandling.

Benzodiazepinene ble oppdaget ved en tilfeldighet i laboratoriene til det sveitsiske legemiddel-firmaet Hoffmann- La Roche & Co. De viste seg å være langt mindre toksiske og mer selektivt angstdempende enn barbituratene. I løpet av få år overtok de den rollen barbituratene hadde hatt i behandling av angst og søvnløshet, og de ble den mest brukte typen av psykofarmaka. Trolig er det et betydelig overforbruk av denne typen legemidler. Benzodiazepiner er også ettertraktet blant stoffmisbrukere. De er derfor underlagt spesielle regler for utlevering fra apotek (B-preparater). Se også utleveringsbestemmelser.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.