depresjon

Depresjon, betegner i dagligtale nedtrykthet over noen tid. I psykiatrien betegner depresjon en psykisk lidelse som er kjennetegnet av et knippe karakteristiske symptomer.

Det finnes flere ulike former for depresjoner, blant annet bipolar lidelse, dystym lidelse, sykloid psykose og stemningslidelse. Endogene depresjoner er depresjoner som antas å ha vesentlig biologiske årsaker; i moderne klassifikasjon er begrepet erstattet av betegnelsen somatiske symptomer. Melankoli i sin mest uttalte form betegner en dyp tungsindighet og håpløshet.

Depresjoner er en av de hyppigste psykiske lidelsene i Norge. Forekomsten antas å ha økt i moderne tid. Risikoen for å utvikle en behandlingstrengende depresjon en eller annen gang i livet er anslått til ca. 40 % for kvinner og vel 20 % for menn. Nyere undersøkelser antyder at forskjellen mellom menn og kvinner kan skyldes at kvinner oftere frembyr typiske symptomer på depresjon, mens menn oftere forsøker å «skjule» depresjonen bak irritabilitet, aggresjon og endret atferd som fysisk utagering, forsert seksuell aktivitet eller overforbruk av rusmidler. Hyppigheten øker med alderen. Depresjoner forekommer også hos barn. Atferdsavvik, skolevegring og psykosomatiske symptomer er vanlig og gjør at den underliggende depresjonen ofte ikke oppdages.

Depresjoner kan skyldes kroppslige (somatiske) sykdommer (f.eks. vitaminmangler, skjoldbruskkjertelsykdommer), bivirkninger av medikamenter (for eksempel p-piller, hjertemedisiner) eller forekomme som ledd i psykiske lidelser (stemningslidelser, bipolare lidelser, bulimi, psykoser). Depresjoner kompliseres ofte av stoff- og alkoholmisbruk (forsøk på selvmedikasjon).

Symptomene er nedtrykthet, tristhet, tomhetsfølelse, redusert initiativ og interesse for andre og tidligere gledesfylte aktiviteter, markert vektøkning eller vekttap, redusert eller sterkt økt appetitt, søvnforstyrrelser, trege bevegelser eller markert rastløshet, utmattelse, følelse av verdiløshet, skyldfølelse eller uttalte selvbebreidelser, ubesluttsomhet, vanskeligheter med konsentrasjon, og derfor også hukommelsen, og selvmordstanker eller -planer.

Behandlingen avhenger av årsaken og dybden av depresjonen. Ved de lettere depresjonene som ikke skyldes biologiske forandringer som kan rettes opp, kan samtalebehandling (psykoterapi) være nyttig som eneste behandling. Best dokumentert er effekten av kognitiv psykoterapi og interpersonell psykoterapi. Ved dypere og markerte depresjoner vil antidepressiva være påkrevd i tillegg til samtaler nesten uansett utløsende årsak. Ved de dypeste depresjonene, og depresjoner som ikke blir bedre av medikamentell behandling, er elektrostimulering en meget effektiv metode som kan være livreddende, spesielt ved depresjoner som er kjennetegnet av stor selvmordsfare og spisevegring.

Depresjon øker risikoen for komplikasjoner ved legemlige sykdommer. Ubehandlet gir depresjon en økt risiko for død av sykdom. Depresjon reduserer funksjonsevnen hos ellers friske personer betydelig.

Ved korrekt diagnose og behandling er prognosen god. Anslagsvis 80–90 % av pasientene blir bra. Sjansen for tilbakefall av depresjoner øker med antall tidligere gjennomgåtte depresjoner. Hos enkelte personer kan medikamenter (litium, antiepileptika) og psykoterapi brukes for å forebygge depresjoner.

• Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om depresjon hos barn og ungdom

• Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om depresjon hos voksne