cellebiologi

Cellebiologer studerer cellens struktur ved hjelp av ulike mikroskopiteknikker som lysmikroskopi, konfokalmikroskopi og elektronmikroskopi. Både levende og døde celler kan studeres ved hjelp av avanserte fargeteknikker.

Med konfokalmikroskopi kan cellen avbildes lag for lag slik at det kan dannes detaljerte tredimensjonale bilder. Elektronmikroskopi kan forstørre celler mer enn en million ganger og gir detaljerte bilder av cellens strukturer og organeller.

Cellens funksjon kan også studeres ved hjelp av ulike biokjemiske teknikker, som elektroforese og kromatografi.

Innen cellebiologien finnes det flere ulike forskningsfelt som blant annet studier av cellens energimetabolisme, celledeling, cellesignalering, celledifferensiering og transportmekanismer inni cellen.

I 1665 oppdaget den engelske filosofen Robert Hooke med sitt enkle mikroskop at tynne skiver av flaskekork var sammensatt av regelmessige, små kamre. Han kalte dem celler, etter ordet «cella» som betyr «lite kammer». Det han så var cellevegger i korkvev.

Noen få år etter, i 1677, oppdaget Anton van Leeuwenhoek sædcellene. Han undersøkte sin egen sæd i et selvlaget mikroskop. Her så han de små rompetrolliknende sædcellene som bevegde seg. Det at cellene beveget seg, gjorde at han antok at de var levende. Han oppdaget også de røde blodcellene.

Lignende observasjoner ble gjort på forskjellig materiale av planter og dyr, og utover på 1800-tallet trakk en rekke forskere, blant andre tyskerne Matthias Jacob Schleiden (1838) og Theodor Schwann (1839) slutningen at både planter og dyr er bygd opp av celler.

Hovedtrekkene i cellens bygning ble funnet ved hjelp av lysmikroskop, detaljene ble først utredet etter 1950 ved elektronmikroskopi.

Vår tids celleforskere forsøker å bruke kunnskap om struktur, biofysikk, biokjemi og cellefysiologi for å forstå cellestrukturenes oppbygning og funksjon, og dermed cellens livsprosesser.

• celle
• cytologi
• celledeling
• cellens oppbygning