Dreieprøve, prøve som blir brukt ved undersøkelse av balanseforstyrrelser.

Når pasienten sitter på en dreiestol og blir dreid rundt, viser begge øynene det samme fenomenet: En langsom bevegelse til den ene siden, som blir fulgt av en rask bevegelse til den andre siden (nystagmus). Denne øyereaksjonen angis etter den retningen som den raske øyebevegelsen har. I begynnelsen av dreiebevegelsen stemmer retningen overens med dreieretningen (prerotatorisk nystagmus). Når dreiebevegelsen plutselig stopper, går nystagmus i den motsatte retningen (postrotatorisk nystagmus). I begge tilfellene blir den langsomme bevegelsen til øyereaksjonen bestemt av balanseapparatet, mens den raske, korrigerende bevegelsen styres av den delen av hjernestammen som inneholder balansekjernen og kjernen i øyemusklene.

Hvis en holder dreietempoet til stolen jevnt, forsvinner øyereaksjonen gradvis. Dette blir forklart ved at de halvsirkelformede kanalene bare reagerer på forandringer i dreiehastigheten. Når hastigheten holder seg konstant, vender cupula (den geléaktige massen som hviler på sansehårene i buegangene) tilbake til hviletilstand.

I tillegg til dreieprøven er det et antall andre metoder som legen kan benytte på kontoret sitt for å undersøke balanseorganet (gangprøve, pekefinger-neseprøve, Rombergs prøve, kalorisk undersøkelse).

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.