Dreieprøve, prøve som blir brukt ved undersøkelse av balanseforstyrrelser.

Når pasienten sitter på en dreiestol og blir dreid rundt, viser begge øynene det samme fenomenet: En langsom bevegelse til den ene siden, som blir fulgt av en rask bevegelse til den andre siden (nystagmus). Denne øyereaksjonen angis etter den retningen som den raske øyebevegelsen har. I begynnelsen av dreiebevegelsen stemmer retningen overens med dreieretningen (prerotatorisk nystagmus). Når dreiebevegelsen plutselig stopper, går nystagmus i den motsatte retningen (postrotatorisk nystagmus). I begge tilfellene blir den langsomme bevegelsen til øyereaksjonen bestemt av balanseapparatet, mens den raske, korrigerende bevegelsen styres av den delen av hjernestammen som inneholder balansekjernen og kjernen i øyemusklene.

Hvis en holder dreietempoet til stolen jevnt, forsvinner øyereaksjonen gradvis. Dette blir forklart ved at de halvsirkelformede kanalene bare reagerer på forandringer i dreiehastigheten. Når hastigheten holder seg konstant, vender cupula (den geléaktige massen som hviler på sansehårene i buegangene) tilbake til hviletilstand.

I tillegg til dreieprøven er det et antall andre metoder som legen kan benytte på kontoret sitt for å undersøke balanseorganet (gangprøve, pekefinger-neseprøve, Rombergs prøve, kalorisk undersøkelse).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.