Labyrinten i det indre øret er et hulrom i tinningbenet som inneholder sanseorganene for hørsel og likevekt. A. Buegangene. B. Sneglehuset.

Labyrinten i det indre øret av Frederik Kragerud Goplen. CC BY NC SA 3.0

Balanseorganet er et sanseorgan som befinner seg i det indre øret og som er ansvarlig for oppfattelsen av hodets stilling og bevegelser (likevektsansen). Balanseorganets viktigste oppgave er å gi hjernen rask og presis informasjon om hodets bevegelser og på den måten utløse hurtige muskelresponser (reflekser). Muskelresponsene forhindrer at vi faller og bidrar til å stabilisere synet når vi er i bevegelse. Likevektsansen er for det meste ubevisst, men sykdommer i balanseorganet kan gi svimmelhet, kvalme og ustøhet, i tillegg til uklart syn ved hodebevegelser.

Det indre øret (labyrinten) inneholder organene for hørsel og likevekt og ligger godt beskyttet inne i et av kroppens hardeste ben (klippedelen av tinningbenet). Umiddelbart over labyrinten ligger hjernen (tinninglappen) og lenger inn mot midtlinjen i hodeskallen ligger den indre øregangen der hørsels- og balansenerven passerer sammen med ansiktsnerven inn til hjernestammen. Bak det indre øret ligger lillehjernen. De store blodårene som transporterer blod til og fra hjernen ligger også i umiddelbar nærhet til det indre øret. Utenfor det indre øret, ligger mellomøret og det ytre øret som leder lydbølger fra utsiden av hodet og inn til det indre øret, og som derfor spiller en viktig rolle for hørselen.

Det indre øret kalles også for labyrinten på grunn av sin kompliserte struktur med ganger og hulrom i tinningbenet. Selve hulrommet i tinningbenet kalles den benete labyrinten, mens innholdet og sanseorganene utgjør den hinnete labyrinten. Den benete labyrinten består av sneglehuset, som inneholder hørselsorganet, forgården (vestibulum) og tre halvsirkelformede bueganger. Den benete labyrinten har to vinduer (det runde og det ovale) ut mot mellomøret, og det går dessuten tre kanaler inn mot hjernen. Den største av disse kanalene er den indre øregangen, som inneholder hørsels- og balansenerven i tillegg til ansiktsnerven. De to andre kanalene leder væske mellom det indre øret og innsiden av hodeskallen, der hjernen befinner seg, og har betydning for reguleringen av væsketrykket i det indre øret.

Den hinnete labyrinten inneholder selve sanseorganene for hørsel og likevekt. Den er bygd opp som et lukket system av sekker og rør og er fylt av væske (endolymfe). Den benete labyrinten, som omslutter den hinnete labyrinten, er fylt av en annen væske (perilymfe). Den hinnete labyrinten består av tre sekker og fem rør. To av sekkene (utriculus og sacculus) inneholder øresteinene (otolittene). Den tredje sekken har betydning for produksjonen av endolymfe (saccus endolymphaticus). De fem rørene går til sneglehuset, til de tre buegangene og til saccus endolymphaticus.

Forgården (vestibulum) i tinningbenet inneholder to små sekker, utriculus og sacculus, som inneholder hvert sitt øresteinsorgan. Øresteinsorganene består av en liten flekk (macula) med sanseceller dekket av en liten gelepute. På geleputen ligger et lag med ørestein (otolitter), som er små krystaller av kalsiumkarbonat. Øresteinene har høy masse og treghet, og posisjonen til øresteinene oppfattes av de underliggende sansecellene. Øresteinene gjør det derfor mulig for balanseorganet å oppfatte hodets stilling og bevegelser. Øresteinene er særlig følsomme for rettlinjede krefter som virker på hodet. De kan i noen tilfeller, særlig hos eldre mennesker, løsne og gi opphav til krystallsyke.

Buegangene er halvsirkelformede rør som inneholder en liten føler (cupula) som bøyer seg når hodet roteres i samme plan som buegangen. Hvert øre inneholder tre bueganger som står omtrent 90 grader på hverandre, og som dermed kan registrere hoderotasjon i tre dimensjoner. Buegangene er ansvarlige både for at vi kan føle hoderotasjon og for at øynene stabiliseres ved raske hodebevegelser slik at vi kan se skarpt når vi beveger oss. Dette skjer fordi hoderotasjoner oppfattes av balanseorganet, som sender signal til hjernestammen, som igjen sender signal til øyemusklene som beveger øyet i motsatt retning av hodebevegelsen. Denne refleksen kalles den vestibulookulære refleksen og slår inn i løpet av noen få tusendels sekunder ved raske hodebevegelser. Skade av den vestibulookulære refleksen kan føre til problemer med å se skarpt når hodet beveger seg. Slike skader fører også ofte til ufrivillige øyebevegelser kalt nystagmus.

Hårcellene i det indre øret er sanseceller som omdanner mekanisk bevegelse til elektriske signaler som videreformidles til hjernen. Disse cellene er avgjørende både for hørselen og likevektssansen. I balanseorganet finnes hårceller i øresteinsorganene og i buegangene. Hårcellene har en negativ elektrisk ladning som endrer seg når hårene (stereociliene) på celleoverflaten bøyes. Et av hårene er lengre og kraftigere enn de andre og kalles kinociliet. Når hårene avbøyes mot kinociliet reduseres ladningen i hårcellen, det vil si at cellen depolariseres. Når hårene avbøyes vekk fra kinociliet øker ladningen, som kalles hyperpolarisering. Hårcellene er koblet til nerveceller, hvis aktivitet endres avhengig av spenningen i sansecellen (frekvensmodulering). Nervecellene går via balansenerven inn til hjernestammen og lillehjernen.

Balansenerven består av ca. 25 000 nervetråder (aksoner) som er utløpere fra nerveceller (bipolare nevroner) som befinner seg i indre øregang (Scarpas ganglion). Hver av disse nervecellene sender stadig elektriske signaler (aksjonspotensialer) inn til hjernestammen. Hyppigheten av signalene påvirkes av ladningen til hårcellene i det indre øret. For eksempel vil en rask vridning av hodet mot høyre føre til at impulsfrekvensen i høyre balansenerve øker. Dette utløser i løpet av få tusendels sekunder en like stor øyebevegelse (målt i grader) mot venstre. Eksempler på sykdommer som kan ramme balansenerven er såkalt «virus på balansenerven» (vestibularisnevritt) og godartet svulst på balansenerven (vestibularisschwannom).

Det finnes egne kjerneområder i hjernestammen (vestibulariskjernene) og lillehjernen som har som oppgave å bearbeide og videreformidle signaler fra balanseorganet til resten av hjernen. Blant annet finnes det forbindelse til et område i hjernestammen som utløser kvalme og brekninger (brekningssenteret), og dette er årsaken til at sykdommer i balanseorganet og balansenerven ofte utløser kvalme og brekninger. Det finnes også forbindelser til nerveceller som styrer øyemusklene (øyemuskelkjernene), og disse utløser blant annet de refleksene som stabiliserer øynene når hodet beveger seg raskt. De er også ansvarlige for de ufrivillige øyebevegelsene (nystagmus) som ofte forekommer ved sykdommer i balanseorganet. Videre finnes det forbindelser til nerveceller i ryggmargen som styrer muskulaturen som er ansvarlig for at vi kan stå og bevege oss oppreist. Sykdommer som påvirker balanseorganet fører derfor ofte til ustøhet og balanseproblemer.

Balanseorganet bidrar til at vi kan opprettholde en oppreist stilling og bidrar til bevegelse i samarbeid med synet og dybdefølelsen (propriosepsjon). Gjennom påvirkningen av øyemusklene er balanseorganet ansvarlig for at vi kan se skarpt når hodet er i rask bevegelse, som for eksempel ved løping, ridning eller sykling på ujevnt underlag. Sykdommer i balanseorganet kan derfor føre til dårlig syn og følelse av at omgivelsene hopper (oscillopsi) når hodet beveger seg. Balanseorganet bidrar også til den bevisste opplevelsen av hodebevegelser, som man kan kjenne på for eksempel ved å rotere noen ganger rundt i en kontorstol og deretter stoppe opp. Man vil da i noen sekunder få en følelse av å rotere (svimmelhet) i motsatt retning og samtidig få ufrivillige øyebevegelser (nystagmus). Noen vil også oppleve kvalme. Følelsen ligner den som ofte oppleves ved sykdommer i balanseorganet.

Balanseorganet har også praktisk betydning ved reisesyke, som oftest skyldes at hjernen registrerer uvante hodebevegelser via balanseorganet. Det hjelper ofte å ha god utsikt til omgivelsene, fordi hjernen da får hjelp av synet til å tolke de uvante bevegelsene. Reisesyke skyldes altså ikke sykdom i balanseorganet eller balansenerven. Tvert imot er disse organene en nødvendig forutsetning for å kunne oppleve reisesyke.

En plutselig oppstått sykdom eller skade av balanseorganet eller balansenerven fører til kraftig svimmelhet, kvalme, ofte brekninger, ustøhet og ufrivillige øyebevegelser (nystagmus). Disse symptomene er imidlertid forbigående, blant annet fordi hjernen har en svært god evne til å tilpasse seg ved skader i balanseorganet eller balansenerven. Selv om lette restsymptomer er vanlig, vil mange oppleve å ha en tilnærmet normal balanse selv med kun ett fungerende balanseorgan. Balansetrening er ofte en viktig del av behandlingen i disse tilfellene.

Tyngdekraften har så avgjørende betydning for livet på jorden at nesten alle dyr – såvel primitive dyr som reker og enkelte sjøpølser – er utstyrt med organer som oppfatter tyngdens retning. Hos mennesker og andre virveldyr løses denne oppgaven av øresteinsorganene. Mens menneskene har tusenvis av små øresteiner, har noen andre dyr, for eksempel fisk, kun én enkelt, stor ørestein i hvert øre. Mer primitive dyr har i noen tilfeller et enklere organ, kalt statocyst, som blant annet finnes hos reker og som består av en liten sekk med hårceller som omslutter et lite sandkorn hentet fra havbunnen.

Et balanseorgan med bueganger finnes hos de fleste virveldyr, og påtreffes først hos enkle kjeveløse fiskearter i Devon-perioden (400 – 350 millioner år siden). Videreutviklinger av dette organet finnes hos reptiler, fugler og pattedyr. Den nære koblingen mellom bueganger i det indre øret og øyemuskler er typisk for virveldyr, men synes også å være utviklet uavhengig hos enkelte bløtdyr som blekksprut og hos krabber. At slike systemer har oppstått uavhengig av hverandre tyder på at de gir et stort utviklingsmessig fortrinn fordi de muliggjør skarpt syn under bevegelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.