nevrologi

Ved en nevrologisk utredning gjennomgås pasientens sykehistorie, og det foretas en undersøkelse av nervesystemets forskjellige funksjoner, så som mentale ferdigheter, syn, tale, berøringssans, bevegelse, koordinasjon og reflekser.

I tillegg gjøres ofte en eller flere spesialundersøkelser: Doppler blodstrømsmåling av blodårene til hjernen, elektroencefalografi (EEG), elektromyografi (EMG), spinalpunksjon samt computertomografi (CT) og MR. Oppgaven er å fastslå hvor i nervesystemet en sykdom eller skade er lokalisert, hva dette skyldes og hvordan pasienten best kan behandles.

En nevrolog er spesialist i nevrologi. For å bli nevrolog kreves seks års utdannelse etter at man er blitt ferdig godkjent lege. Utdannelsen omfatter tjeneste ved nevrologiske avdelinger samt minst et halvt år med både nevrokirurgi og psykiatri.

Nevrologien har sine røtter i vitenskapen om nervesystemets bygning og funksjoner. Moderne nevrologi vokste frem på 1800-tallet, i første rekke flere steder i Tyskland, i Frankrike (Paris) og i Østerrike (Wien), og noe senere i England (London). National Hospital for Nervous Diseases, Queen Square i London, var i første halvdel av 1900-tallet «nevrologiens Mekka», og har hatt stor innflytelse på fagets utvikling. Senere har amerikansk nevrologi i stor grad preget faget.

Den første nevrologiske spesialavdeling i Norge ble opprettet på Rikshospitalet i Oslo i 1895, og Norge fikk samme år verdens andre professor i nevrologi (Christopher Blom Legaard 1851–1921). Verdens første nevrologiprofessor var Jean-Martin Charcot (1825–95) i Paris.

• nervesystemet
• hjernen
• medisinsk historie