fargesyn

Hvitt lys, for eksempel sollys, er sammensatt av en lang rekke bølgelengder og altså også en rekke farger. Vil man se de rene fargene som til sammen utgjør det hvite lyset, kan man sende lyset gjennom et prisme. I prismet brytes lys med forskjellige bølgelengder ulikt. De korte bølgene brytes mest og de lange minst. Lar man så lyset falle på en hvit skjerm, får man det spredt ut til et regnbuefarget bånd, et spektrum. Regnbuen er et spektrum som dannes når sollyset brytes i atmosfærens vanndråper.

Et objekts farge er det lyset som kastes tilbake fra objektets overflate etter at det har absorbert eller tatt til seg det meste av det hvite lyset. Det synlige fargespektrumet er kun et utsnitt av det enorme elektromagnetiske spektrum, som spenner fra de kilometerlange radiobølgene til den kosmiske strålingens ultrakorte elektromagnetiske svingninger. Det synlige spektrum er på den ene side begrenset av de langbølgede, infrarøde strålene som føles på huden som varme, og på den annen side av den kortbølgede, ultrafiolette strålingen som fremkaller solforbrenning.

Lysets bølgelengde angis i nanometer (nm). Den øvre grensen for det synlige lyset ligger ved en bølgelengde på cirka 730 nm og den nedre grensen ved cirka 390 nm. Fargespekteret er kontinuerlig med glidende overganger fra farge til farge. Hvis man regner med seks hovedfarger i spekteret, får man fra den langbølgede til den kortbølgede delen følgende seks spektralfarger, som hver består av én enkelt bølgelengde (monokromatiske farger):

• rødt 730–650 nm
• oransje 650–580 nm
• gult 580–530 nm
• grønt 530–480 nm
• blått 480–430 nm
• fiolett 430–390 nm

Hvis man ved hjelp av prismesystemer blander spektralfargene i forskjellige mengdeforhold på en skjerm, kan man ved å blande rødt, grønt og blått fremstille ikke bare alle spektralfargene, men absolutt alle farger, inkludert hvitt . Disse tre fargene kalles primærfargene , og kan ikke dannes ved å blande andre farger. Dette såkalte RGB-systemet brukes i klinisk medisin , men det finnes også andre fargesystemer med andre primærfarger (for eksempel CMYK og RYB).

Iakttakelsen av primærfargenes betydning ble gjort på midten av 1700-tallet, og førte til den såkalte trikromasi-hypotesen, som sier at fargesynet fremkommer ved en blanding av sanseinntrykk fra tre forskjellige tappcelletyper i øyets netthinne : én type som stimuleres av rødt lys, én som stimuleres av grønt lys og én som stimuleres av blått lys. Alle fargeinntrykk kan forklares som en samtidig påvirkning av to eller tre av disse elementene i forskjellig grad. Trikromasi-hypotesen kan derimot ikke forklare at enkelte farger ikke kan blandes til en mellomfarge, men at resultatet blir en helt annen farge. Blanding av rødt og grønt gir gult, mens blått og gult gir hvitt. Dette søkes forklart ved opponens-hypotesen, som sier at fargesynet fremkommer ved aktivering av tre forskjellige kanaler i synsbanen, hver med både hemmende og stimulerende lysstimuli. Hypotesen fremstiller ( postulerer ) tre ulike opponenspar , nemlig rød og grønn, blå og gul, samt svart og hvit. Et objekts farge avhenger også av fargen til bakgrunnen som objektet sees mot. Dette søkes forklart ved fargekontrast-hypotesen , altså at fargeopplevelsen skyldes fargekontrasten mellom objekt og bakgrunn. Komplementærfarger er fargepar som sidestilt gir maksimal kontrast , men som ved blanding sees som hvit eller grå farge. Anatomisk og fysiologisk kan de tre ovenfornevnte hypotesene relateres til ulike nivåer i synsbanene, og de oppfattes derfor å supplere hverandre i forståelsen av fargeopplevelsen.

Fargeblanding er grunnlaget for vår daglige fargeopplevelse. Ved additiv fargeblanding inkluderes lys med forskjellige bølgelengder, noe som reduserer den opprinnelige fargens metningsgrad. Ved subtraktiv fargeblanding fjernes visse bølgelengder i lyset som reflekteres fra et objekt, for eksempel ved at disse absorberes i objektets overflate. Et objekts farge vil alltid avhenge av både lysets bølgelengde, intensitet og metningsgrad.

De lysoppfattende delene av netthinnens lysoppfattende celler danner tapp- og stavformede fremspring, og inndeles derfor i to hovedtyper: tapper og staver. Tappene finnes særlig rikelig i den sentrale delen av netthinnen, spesielt i den gule flekken. Tappene fungerer i dagslys, og det er i tappene fargeoppfattelsen finner sted. Stavene er ytterst lysfølsomme, og det er de som fungerer i nedsatt belysning. De registrerer bare nyanser av gråtoner.

• øynene
• syn
• fargeblindhet
• farge
• fargelære