fargesyn

Hvitt lys, for eksempel sollys, er sammensatt av en lang rekke bølgelengder og altså også en rekke farger. Vil man se de rene fargene som til sammen utgjør det hvite lyset, kan man sende lyset gjennom et prisme. I prismet brytes lys med forskjellige bølgelengder ulikt. De korte bølgene brytes mest og de lange minst. Lar man så lyset falle på en hvit skjerm, får man det spredt ut til et regnbuefarget bånd, et spektrum. Regnbuen er et spektrum som dannes når sollyset brytes i atmosfærens vanndråper.

Et objekts farge er det lyset som kastes tilbake fra dets overflate etter at det har absorbert eller tatt til seg det meste av det hvite lyset. Det synlige fargespektrumet er kun et utsnitt av det enorme elektromagnetiske spektrum, som spenner fra de kilometerlange radiobølgene til den kosmiske strålingens ultrakorte elektromagnetiske svingninger. Det synlige spektrum er på den ene side begrenset av de langbølgede, infrarøde strålene som føles på huden som varme, og på den annen side av den kortbølgede, ultrafiolette strålingen som fremkaller solforbrenning.

Lysets bølgelengde angis i nanometer (nm). Den øvre grensen for det synlige lyset ligger ved en bølgelengde på cirka 730 nm og den nedre grensen ved cirka 390 nm. Fargespekteret er kontinuerlig med glidende overganger fra farge til farge. Hvis man regner med seks hovedfarger i spekteret, får man fra den langbølgede til den kortbølgede delen følgende farger:

• rødt 730–650 nm
• oransje 650–580 nm
• gult 580–530 nm
• grønt 530–480 nm
• blått 480–430 nm
• fiolett 430–390 nm

Hvis man ved hjelp av prismesystemer blander spektralfargene i forskjellige mengdeforhold på en skjerm, konstaterer man at man kan fremstille ikke bare alle spektralfargene, men alle farger overhodet, inkludert hvitt, ved å blande rødt, grønt og blått. Disse tre fargene, grunnfargene, kan ikke dannes ved å blande de andre. Denne iakttakelsen har ført til den teorien for øyets fargeoppfattelse som nå er alminnelig akseptert og som i de senere år er blitt styrket eksperimentelt. Teorien går ut på at det svarende til de tre grunnfargene finnes tre typer av fargefølsomme elementer i øyets netthinne: en type som stimuleres av rødt lys, en som stimuleres av grønt lys og en som stimuleres av blått lys. Alle fargeinntrykk kan forklares som en samtidig påvirkning av to eller tre av disse elementene i forskjellig grad. For eksempel kan sanseinntrykket gult forklares som en samtidig påvirkning av de rødt- og grøntoppfattende elementene.

De lysoppfattende delene av netthinnens lysoppfattende celler danner tapp- og stavformede fremspring, og inndeles derfor i to hovedtyper: tapper og staver. Tappene finnes særlig rikelig i den sentrale delen av netthinnen, spesielt i den gule flekken. Tappene fungerer i dagslys, og det er i tappene fargeoppfattelsen finner sted. Stavene er ytterst lysfølsomme, og det er de som fungerer i nedsatt belysning. De registrerer bare nyanser av gråtoner.

Man har målt tappcellenes evne til å absorbere lys med mikroelektroder som kan avlede elektriske signaler fra en enkelt celle. Man har funnet at det finnes tre typer tapper med maksimal følsomhet ved henholdsvis 430 nm, 535 nm og 580 nm, det vil si for lys i den blåfiolette, den grønngule og den oransjegule delen av spekteret. Videre har man fra de tre typene isolert tre forskjellige synspigmenter (fargestoffer som omdannes ved lyspåvirkning og avgir elektrisk energi til synsnerven).

Man mener nå at forutsetningen for normalt fargesyn er at det i øyets netthinne finnes et normalt antall av disse tre forskjellige typene tapper med forskjellig synspigment. Man sier derfor at det normale fargesynet er trikromatisk (trefarget).

• øynene
• syn
• fargeblindhet
• farge