Hjernenerver. Menneskehjernen sett nedenfra, med avskårne hjernenerver.
Synsnerven, nervus opticus, er andre hjernenerve. Den leder synsimpulsene fra netthinnen til synsrelaterte kjerner i thalamus og mesencefalon. Synsimpulsene fra thalamus formidles videre til synsnervebarken i bakre hjernedel.
Synsnerven går som en rund, fire til fem millimeter tykk streng fra baksiden av øyet, inn gjennom synsnervekanalen (canalis opticus) i øyehulens bakvegg, til den såkalte synsnervekrysningen (chiasma opticum) i skallehulen, like foran hypofysen. Derfra ledes synsinntrykkene i tractus opticus på hver side, og videre bakover til hver sin hemisfære i storhjernen. Hver synsnerve inneholder omtrent én million nervefibre. Synsnerven er egentlig en forlenget del av hjernen, og den er derfor omgitt av bindevev som representerer en fortsettelse av hjernehinnene.
I synsnervekrysningen forenes de to synsnervene (én fra hvert øye). Her skjer det en delvis krysning mellom nervefibrene fra øyets netthinne: de nervefibrene som kommer fra den mediale eller nasale halvdelen av øyet (nærmest midtlinjen) krysser hverandre, mens de som kommer fra den laterale eller temporale halvdelen (ut mot sidene) krysser ikke. Etter krysningen fortsetter fibrene i den delen av synsbanen som kalles tractus opticus, og som på hver side inneholder fibre fra halve netthinnen i begge øynene. Det som ligger i høyre del av synsfeltet oppfattes dermed av venstre hjernehalvdel, mens det som ligger på venstre side, oppfattes av høyre hjernehalvdel. En skade i tractus opticus vil føre til utfall av synsfeltet på samme side av netthinnen på begge øyne.
Synsbanen fortsetter via hjernestammen til det primære synssentrum i storhjernens bakhodelapp (lobus occipitalis), til synsnervebarken (area striata), hvor synsinntrykket blir behandlet og tolket.
Synsstyrke kan undersøkes med Snellens tavle, hvor man avleser bokstaver, tall eller tegninger av forskjellig størrelse på en bestemt avstand med ett øye om gangen, eventuelt med korreksjon ved hjelp av linser.
Synsfeltet undersøkes ved perimetri for å kartlegge eventuelle defekter i synsfeltet. Enklest kan dette gjøres med Donders' metode. Pasienten sitter like foran undersøkeren og ser på undersøkerens nese. Det ene øyet tildekkes, og undersøkeren beveger et par fingrer i synsfeltet fra utkanten mot sentrum. Dette er en relativt grov undersøkelse, men man må forsikre seg om at pasienten virkelig ser fingrene ved å spørre om de beveger seg eller står stille.
Ved øyebunnsundersøkelse (oftalmoskopi) ser man på synsnervepapillens farge, grenser og om den står frem eller eventuelt er trykket inn.
Hvert synsfelt dekker omtrent 170° og danner to litt forskjellige synsoppfatninger, som til dels overlapper hverandre. Måten hjernen oppfatter dette på gir oss et tredimensjonalt dybdesyn, som for en stor del faller bort når de ene synsnerven skades. Med bare ett øye blir pasientens synsinntrykk isteden som en «kulisse», hvor avstandsbedømmelsen svikter.
Ved visse betennelsesprosesser (som for eksempel MS, syfilis, tuberkulose) kan det komme til synsfeltutfall, redusert fargesyn og eventuell blindhet (amaurose) som en følge av sklerosering med atrofi av synsnerven.
Siden hypofysen ligger i umiddelbar nærhet til synsnervekrysningen, vil en eventuell hypofysetumor kunne innsnevre synsfeltet og påvirke synsevnen, alt etter tumorens utbredelse. Også brudd i skallebasis med blødninger, trykkøkning (hydrocephalus), toksisk påvirkning og visse stoffskiftesykdommer (hyperostose, Paget's sykdom) vil kunne skade synsnerven.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.