fargeblindhet

Ishiharas fargetavle brukes for å vurdere om en person er fargeblind. Ved normalt fargesyn vil man i de øverste sirklene se tallene 7, 13 og 16, og i de nederste sirklene 8, 12 og 9.
Ishiharas fargetavle
Av /Shutterstock.

Fargeblindhet er nedsatt evne til å se forskjell på farger. De sansecellene i øyets netthinne som oppfatter farger kalles tapper. Man regner med at det i netthinnen finnes tre forskjellige slags tapper. Hver type inneholder et bestemt synspigment som har evne til å fange opp (absorbere) lysbølger av en bestemt bølgelengde, og dette gir fargesyn. Fargeblindhet skyldes en mangelfull funksjon i én eller flere typer tapper. I de fleste tilfellene skyldes dette en medfødt tilstand. I sjeldne tilfeller kan det utvikles mangelfullt fargesyn på grunn av sykdom i netthinnen eller i synsnerven.

Fargeblindhet er vanlig. Omtrent åtte prosent av alle menn og knapt én prosent av alle kvinner har mangelfullt fargesyn.

Typer og grader av fargeblindhet

Normalt fargesyn krever altså at øyets tre ulike typer tappceller på normal måte fanger opp lys med bølgelengder svarende til de tre primærfargene rødt, grønt og blått (trikromatisk fargesyn).

Det finnes mange typer og grader av fargeblindhet. Uttrykket fargeblindhet er upresist fordi det er ytterst sjelden at det dreier seg om en fullstendig manglende evne til å oppfatte farger. I de fleste tilfellene dreier det seg bare om en fargeopplevelse som avviker fra det vi kaller det normale. Klinisk kalles gjerne en slik abnormal fargesans for fargesvakhet. I de sjeldne tilfellene av total fargeblindhet (akromatopsi) oppfatter individet bare nyanser av gråtoner. Slike individer er gjerne samtidig betydelig svaksynte.

De mange typene fargeblindhet skyldes altså at én eller flere av de tre typene synstapper mangler eller ikke fungerer normalt. Hvis én av de tre tapptypene mangler helt, blir fargesynet tofarget (dikromatisk). Individet kan da bare oppfatte to av de tre grunnfargene og de fargene som kan dannes ved å blande disse to fargene. Ved rødblindhet (protanopi) mangler man evnen til å oppfatte lys i den langbølgede delen av lysspekteret. Ved grønnblindhet (deuteranopi) mangler tappene som registrerer grønt lys. Hvis de samme tappene fungerer, men har nedsatt funksjon, betegnes dette henholdsvis protanomali og deuteranomali (se nedenfor). Både rød- og grønnblinde har imidlertid vanskelig for å skille mellom røde, oransje, gule og gulgrønne farger, og de to formene sammenfattes gjerne under navnet rødgrønn fargeblindhet. Den tredje formen, blåblindhet, er meget sjelden. Ved blåblindhet mangler evnen til å oppfatte lys fra den kortbølgede, blå delen av spekteret helt eller delvis (henholdsvis tritanopi og tritanomali).

Arv

Arvelig, medfødt fargeblindhet skyldes et ikke-fungerende gen. Den store kjønnsforskjellen i hyppigheten av fargeblindhet skyldes at anlegget for fargesyn er knyttet til X-kromosomet og at arvemønsteret er recessivt. Kvinner har to X-kromosomer, mens menn har et X- og et Y-kromosom. En kvinne blir fargeblind bare hvis hun arver genet fra begge foreldrene, altså at hun har genet på begge sine X-kromosomer. Mannen arver sitt ene X-kromosom fra moren, og hvis X-kromosomet har det ikke-fungerende genet vil han bli fargeblind. Fargeblinde menn kan gi genet videre til sine døtre, men ikke til sine sønner, ettersom menn bare gir Y-kromosomet til sine sønner. En kvinne som er fargeblind eller som er bærer av genet, kan gi det videre til både sønner og døtre. Det er derfor mulig at et foreldrepar med normalt fargesyn kan få fargeblinde sønner.

Genene som koder for rødt og grønt ligger tett ved siden av hverandre på X-kromosomet. Hvis for eksempel deler av genet for rødt «griper over» på genet som koder for grønt, vil dette svekke evnen til å se grønnfarge. Slik «anomal» genoverkrysning betegnes deuteranomali, mens overkrysning på genet for rødt gir protanomali. Klinisk vil disse typene fargeblindhet gjerne betegnes som fargesvakhet, mens fullstendig manglende funksjon av genet for grønt eller rødt medfører fargeblindhet av typen deuteranopi eller protanopi.

Diagnose

Til å undersøke fargesansen bruker legen såkalte pseudoisokromatiske tavler. Den mest brukte er Ishiharas fargetavle. Slike tavler er oppbygd som mønstre av fargeflekker. For individer med normal fargesans vil noen av fargeflekkene skille seg ut fra bakgrunnen ved sin farge og danne en bokstav eller et tall. Individer med defekt fargesans kan ikke skille de brukte fargene fra hverandre og vil ikke kunne se noen av figurene i mønsteret.

Ved pseudoisokromatiske tavler kan man bare påvise at individet har en unormal fargesans, men man kan ikke sikkert uttale seg om type eller grad. For å bestemme dette, bruker man et instrument (anomaloskop). Her sees en lysende skive som er delt vertikalt i to halvdeler, hvor den venstre har en gitt gul testfarge. Forsøkspersonen skal så blande en rød og en grønn spektralfarge i høyre halvsirkel inntil vedkommende får fram en gul farge som er mest mulig lik det gule referansefeltet. Hvis for eksempel en person med protanomali skal forsøke å etterligne denne gulfargen ved å blande rødt og grønt lys, bruker han forholdsvis mer rødt enn grønt, slik at resultatet blir en farge som normaltseende oppfatter som oransjerød. En person med deuteranomali vil på grunn av sin nedsatte følsomhet for grønt lys bruke mer grønt lys for å etterligne den gule testfargen. Type og grad av fargeblindhet kan også undersøkes ved såkalte sorteringstester, hvor den undersøkte skal sortere et stort antall små brikker etter for eksempel økende grad av rødfarge.

De fleste individer med unormal fargesans er lite plaget av dette i dagliglivet. I enkelte yrker kreves det imidlertid normal fargesans, for eksempel for flyvere, sjømenn og enkelte jernbanefunksjonærer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg