fargeblindhet

Fargeblindhet skyldes et defekt arveanlegg. Den store kjønnsforskjellen i utbredelse skyldes at anlegg for fargeblindhet er knyttet til X-kromosomet. Anlegget er recessivt. Kvinnen blir fargeblind bare hvis hun arver anlegget fra begge foreldre. Mannen blir fargeblind hvis han arver anlegget fra moren. Fargeblinde menn kan gi anlegget videre til sine døtre, men ikke til sine sønner, mens en kvinne som er fargeblind eller bare bærer av arveanlegget, kan gi det videre til både sønner og døtre. Av dette fremgår at et foreldrepar med normalt fargesyn kan få fargeblinde sønner.

Det finnes mange typer og grader av fargeblindhet. Uttrykket fargeblindhet er i grunnen nokså uheldig fordi det bare er ytterst sjelden at det dreier seg om en fullstendig manglende evne til å oppfatte farger. I de fleste tilfellene dreier det seg bare om en fargeoppfattelse som avviker fra det vi kaller det normale. I de sjeldne tilfellene av total fargeblindhet (akromatopsi) oppfatter individet bare nyanser av gråtoner. Slike individer er gjerne samtidig betydelig svaksynte.

Man mener at de mange typene fargeblindhet skyldes at en eller flere av de tre typene synstapper mangler eller har en defekt funksjon. Hvis en av de tre tapptypene mangler helt, blir fargesynet dikromatisk (tofarget). Individet kan da bare oppfatte to av de tre grunnfargene og de fargene som kan dannes ved å blande bare disse to fargene. Ved rødblindhet (protanopi) mangler evnen til å oppfatte lys i den langbølgede delen av spekteret. Ved grønnblindhet (deuteranopi) mangler de grønne tappene. Både rød- og grønnblinde har imidlertid vanskelig for å skjelne mellom røde, oransje, gule og gulgrønne farger, og de to formene sammenfattes gjerne under navnet rødgrønnblindhet. Den tredje formen, blåblindhet, er meget sjelden. Ved blåblindhet mangler evnen til å oppfatte lys fra den kortbølgede, blå delen av spekteret.

I mange tilfeller av fargeblindhet er det tre forskjellige typer tapper i netthinnen, men en av typene har en mangelfull funksjon. Denne tilstanden kalles anomal trikromasi. Den vanligste formen skyldes at de grøntoppfattende tappene har en mangelfull funksjon, tilstanden kalles deuteranomali. Hvis det er de rødtoppfattende tappene som fungerer dårlig, kaller vi tilstanden protanomali, og hvis det er de blåttoppfattende tappene, tritanomali.

Til å undersøke fargesansen bruker legen såkalte pseudoisokromatiske tavler. Den mest brukte er Ishiharas fargetavle. Slike tavler er oppbygd som mønstre av fargeflekker. For individer med normal fargesans vil noen av fargeflekkene skille seg ut fra bakgrunnen ved sin farge og danne en bokstav eller et tall. Individer med defekt fargesans kan ikke skjelne de anvendte fargene fra hverandre og vil ikke kunne se noen av figurene i mønsteret.

Ved slike fargetester kan man bare påvise at individet har en unormal fargesans, men man kan ikke sikkert uttale seg om type eller grad. For å bestemme det bruker man et instrument hvor forsøkspersonen skal blande en rød og en grønn spektralfarge til han får frem en gul farge som skal sammenlignes med en bestemt gul testfarge. Hvis f.eks. en protanomal person skal forsøke å etterligne denne gulfargen ved å blande rødt og grønt lys, bruker han forholdsvis mer rødt enn grønt, slik at resultatet blir en farge som normaltseende oppfatter som oransjerød. Den deuteranomale vil pga. sin nedsatte følsomhet for grønt lys anvende mer grønt lys for å etterligne den gule testfargen.

De fleste individer med unormal fargesans er lite forstyrret av dette i det daglige liv. I enkelte yrker kreves det imidlertid normal fargesans, for eksempel for elektrikere, flygere, sjømenn og enkelte jernbanefunksjonærer.

• øye
• syn
• synspigmenter