fargeblindhet

Det finnes mange typer og grader av fargeblindhet. Uttrykket fargeblindhet er i grunnen nokså uheldig fordi det bare er ytterst sjelden at det dreier seg om en fullstendig manglende evne til å oppfatte farger. I de fleste tilfellene dreier det seg bare om en fargeoppfattelse som avviker fra det vi kaller det normale. I de sjeldne tilfellene av total fargeblindhet (akromatopsi) oppfatter individet bare nyanser av gråtoner. Slike individer er gjerne samtidig betydelig svaksynte.

Man mener at de mange typene fargeblindhet skyldes at en eller flere av de tre typene synstapper mangler eller ikke fungerer. Hvis en av de tre tapptypene mangler helt, blir fargesynet tofarget (dikromatisk). Individet kan da bare oppfatte to av de tre grunnfargene og de fargene som kan dannes ved å blande bare disse to fargene. Ved rødblindhet (protanopi) mangler evnen til å oppfatte lys i den langbølgede delen av lysspekteret. Ved grønnblindhet (deuteranopi) mangler de grønne tappene. Både rød- og grønnblinde har imidlertid vanskelig for å skille mellom røde, oransje, gule og gulgrønne farger, og de to formene sammenfattes gjerne under navnet rødgrønnblindhet. Den tredje formen, blåblindhet, er meget sjelden. Ved blåblindhet mangler evnen til å oppfatte lys fra den kortbølgede, blå delen av spekteret.

Fargeblindhet skyldes et ikke-fungerende gen. Den store kjønnsforskjellen i utbredelse skyldes at anlegg for fargeblindhet er knyttet til X-kromosomet og at arvemønsteret er recessivt. Kvinner har to X-kromosomer, mens menn har et X- og et Y-kromosom. En kvinne blir fargeblind bare hvis hun arver genet fra begge foreldre, altså har genet på begge sine X-kromosomer. Mannen arver sitt ene X-kromosom fra moren, og hvis X-kromosomet har det ikke-fungerende genet vil han bli fargeblind. Fargeblinde menn kan gi genet videre til sine døtre, men ikke til sine sønner, ettersom menn bare gir Y-kromosomet til sine sønner. En kvinne som er fargeblind eller som er bærer av genet, kan gi det videre til både sønner og døtre. Det er derfor mulig at et foreldrepar med normalt fargesyn kan få fargeblinde sønner.

Til å undersøke fargesansen bruker legen såkalte pseudoisokromatiske tavler. Den mest brukte er Ishiharas fargetavle. Slike tavler er oppbygd som mønstre av fargeflekker. For individer med normal fargesans vil noen av fargeflekkene skille seg ut fra bakgrunnen ved sin farge og danne en bokstav eller et tall. Individer med defekt fargesans kan ikke skille de brukte fargene fra hverandre og vil ikke kunne se noen av figurene i mønsteret.

Ved slike fargetester kan man bare påvise at individet har en unormal fargesans, men man kan ikke sikkert uttale seg om type eller grad. For å bestemme det, bruker man et instrument hvor forsøkspersonen skal blande en rød og en grønn spektralfarge til forsøkspersonen får fram en gul farge som skal sammenlignes med en bestemt gul testfarge. Hvis for eksempel en person med protanomali skal forsøke å etterligne denne gulfargen ved å blande rødt og grønt lys, bruker han forholdsvis mer rødt enn grønt, slik at resultatet blir en farge som normaltseende oppfatter som oransjerød. En person med deuteranomali vil på grunn av sin nedsatte følsomhet for grønt lys bruke mer grønt lys for å etterligne den gule testfargen.

De fleste individer med unormal fargesans er lite plaget av dette i dagliglivet. I enkelte yrker kreves det imidlertid normal fargesans, for eksempel for elektrikere, flygere, sjømenn og enkelte jernbanefunksjonærer.

• synspigmenter
• fargesyn
• synet