Normalt fargesyn krever altså at øyets tre ulike typer tappceller på normal måte fanger opp lys med bølgelengder svarende til de tre primærfargene rødt, grønt og blått (trikromatisk fargesyn).
Det finnes mange typer og grader av fargeblindhet. Uttrykket fargeblindhet er upresist fordi det er ytterst sjelden at det dreier seg om en fullstendig manglende evne til å oppfatte farger. I de fleste tilfellene dreier det seg bare om en fargeopplevelse som avviker fra det vi kaller det normale. Klinisk kalles gjerne en slik abnormal fargesans for fargesvakhet. I de sjeldne tilfellene av total fargeblindhet (akromatopsi) oppfatter individet bare nyanser av gråtoner. Slike individer er gjerne samtidig betydelig svaksynte.
De mange typene fargeblindhet skyldes altså at én eller flere av de tre typene synstapper mangler eller ikke fungerer normalt. Hvis én av de tre tapptypene mangler helt, blir fargesynet tofarget (dikromatisk). Individet kan da bare oppfatte to av de tre grunnfargene og de fargene som kan dannes ved å blande disse to fargene. Ved rødblindhet (protanopi) mangler man evnen til å oppfatte lys i den langbølgede delen av lysspekteret. Ved grønnblindhet (deuteranopi) mangler tappene som registrerer grønt lys. Hvis de samme tappene fungerer, men har nedsatt funksjon, betegnes dette henholdsvis protanomali og deuteranomali (se nedenfor). Både rød- og grønnblinde har imidlertid vanskelig for å skille mellom røde, oransje, gule og gulgrønne farger, og de to formene sammenfattes gjerne under navnet rødgrønn fargeblindhet. Den tredje formen, blåblindhet, er meget sjelden. Ved blåblindhet mangler evnen til å oppfatte lys fra den kortbølgede, blå delen av spekteret helt eller delvis (henholdsvis tritanopi og tritanomali).
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.