Fluoridering, tilsetning av fluorider til drikkevannet (vannfluoridering) eller til et næringsmiddel (salt, sukker og melk) for å motvirke tannråte (karies). Det er gjerne natriumfluorid som tilsettes. Ved vannfluoridering justeres fluorinnholdet til mellom 0,7 til 1,2 milligram per liter vann (fluorkonsentrasjon på 1 mg/l uttrykkes som 1 ppm fluor eller én del i en million). Den betydningen som fluor har for tennene, regnes å være så stor at fluoridering av drikkevann i dag finner sted i stadig større målestokk, men det er et kontroversielt tiltak.

Fluoridering av drikkevannet er et viktig sosialmedisinsk tiltak fordi det omfatter hele befolkningen, dvs. at de tradisjonelle risikogruppene får glede av tiltaket. På verdensbasis er det flere hundre millioner mennesker som drikker fluoridert drikkevann daglig. I USA har vannfluoridering hatt en sterk posisjon i mange tiår. Tiltaket omfatter nå 2/3 av den amerikanske befolkning. Andre land hvor vannfluoridering er utbredt er Canada, Irland, Australia, New Zealand og Brasil. I Sveits er det tradisjon for å tilsette fluor til salt.

I Norden har det vært få spredte forsøk med fluoridering av drikkevann, men det finnes ikke vannfluoridering for tiden i Norge eller våre naboland. I Norge var temaet heftig diskutert på 1960-tallet, men det var ikke politisk støtte for et slikt tiltak som mange betraktet som et inngrep i den personlige frihet til å kunne velge. Det er ingen tvil om at fluoridering av drikkevann er et tiltak som er effektivt mot tannråte. Synet på hvordan fluor virker har imidlertid endret seg siden diskusjonen raste i Norge. Nå er det akseptert at virkningen av fluor på tenner under utvikling via blodbanen er av liten betydning for å hindre karies.

Fluor virker lokalt på tannoverflaten og virker best hvor det er en begynnende avkalkning av emaljen. Når slik emalje tilføres fluor, kan en oppnå remineralisering og dannelse av fluorapatitt. Fluorapatitten er mindre løselig ved syrepåvirkning enn ordinær emalje (hydroksylapatitt). Kariesforebyggelse i dag handler derfor i stor grad om å tilføre fluor lokalt på tannflatene. Den billigste og enkleste metoden er daglig bruk av fluorholdig tannpasta (inneholder 0,10–0,15 % fluorid). I tillegg finnes fluorskylling, fluortabletter, fluorholdig tyggegummi etc. Det har vært noe oppmerksomhet knyttet til kronisk overdosering av fluor under tanndannelsen.

Dental fluorose skyldes tilførsel av fluor i litt for store doser under tanndannelsen. Dental fluorose som forekommer i Norge, vil hovedsakelig være av mild grad og lite skjemmende. Men noen private borebrønner kan ha et fluorinnhold på flere ppm og dette kan gi skjemmende misfarging på tennene. Det er derfor tilrådelig å få et laboratorium til å analysere en vannprøve. Kommunehelsetjenesten og Mattilsynet vil kunne være behjelpelig med dette. Offentlige vannverk leverer oftest fluorfattig overflatevann. Vannforskriften for offentlige vannverk har en maksimalgrense på 1,5 ppm fluor i drikkevann. Borebrønner i Afrika og Asia kan inneholde opptil 10 ppm fluor, og dette kan gi alvorlige emaljefeil. Skjelettfluorose vil også kunne oppstå ved så høye fluorkonsentrasjoner.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.