hjernebarken

Hjernehinner. Sentralnervesystemet er omgitt av et beskyttende og isolerende lag av hinner. Mellom disse strømmer cerebrospinalvæsken som virker som en støtpute for hjernens nerveceller. Tegningen viser skjematisk beliggenhet og inndelingen av disse hinnene.

Av /KF-arkiv ※.

Hjernebarken er storehjernens ytre lag. Hjernebarken er 2–6 millimeter tykk og er dekket av årehinnen (pia mater). Barken består av forskjellige typer nervecellelegemer (perikarya) i seks lag samt gliaceller. Hjernebarken er en del av den grå substans. Overflaten er sterkt foldet, noe som gjør at hjernebarken får stor overflate og dermed et langt større antall nerveceller enn hjernevolumet skulle tilsi, sammenlignet med enkelte dyrearter som har nesten glatt hjerneoverflate.

Faktaboks

også kjent som:
cortex cerebri, cortex cerebralis

Hjernebarkens folder danner såkalte vindinger (gyri), adskilt med furer (sulci). Furene muliggjør en inndeling av hjerneoverflaten i lapper (lobi) – en pannelapp (lobus frontalis), en isselapp (lobus parietalis), en tinninglapp (lobus temporalis) og en bakhodelapp (lobus occipitalis) i hver hjernehalvdel (hemisfære). To viktige furer i så måte er sentralfuren (sulcus centralis) og sidefuren (sulcus lateralis) eller den Sylviske spalte.

Hjernebarken står i forbindelse med barkområder på samme eller motsatte side av hjernen gjennom både tilførende (afferente) og fraførende (efferente) nervebaner. Den har også forbindelser med dypereliggende strukturer i hjernen, for eksempel thalamus.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg