gliaceller

Gliaceller er celler med forskjellige oppgaver som finnes i stort antall i nervesystemet. Nervesystemet er bygd opp av to ulike klasser av celler:

1. Nerveceller som har som sin primære oppgave å formidle den raske signalaktiviteten i nervebanene.
2. Gliaceller som lenge ble lenge betraktet som nervesystemets støttevev med hovedsakelig en strukturell funksjon, derav navnet. Senere forskning har vist at gliaceller har en rekke aktive funksjoner. Gliaceller er gjennomgående små celler, og de er til stede i stort antall gjennom hele nervesystemet. Det er flere ulike typer av gliaceller, og de har ulike oppgaver.

Astrocytter, eller astrogliaceller, er som navnet sier stjerneformede celler med tallrike og lange utløpere. Utløperne har ofte intime kontakter med både nerveceller og blodkapillarer i hjernen. Under den tidlige utviklingen av nervesystemet strekker gliautløpere seg fra det sentrale hulrommet i nevralrøret og ut til overflaten. Disse «radiale» gliafibrene virker som en slags veivisere for nydannede nerveceller på vandring til sine endelige bestemmelsessteder. I det modne nervesystemet er det et intimt samspill mellom astrocytter og nervecellene. De kan ta del i ernæringen og vedlikeholdet av nervecellene ved å skille ut en slags lokale hormoner (trofiske eller nærende substanser).

Gliautløpere omslutter enkelte spesielle synaptiske områder i hjernen, tilsynelatende som en slags isolasjon fra nabostrukturene, og disse bidrar også til fjerning av utskilt transmittersubstans i synapsene. Astrocytter har en evne til å kommunisere med hverandre som bidrar til å koordinere slike funksjoner over et utbredt område, samt bidrar til formidling og modulering av nervecellenes signaler. Noen astrocytter har trolig også en stamcellefunksjon som gjør at de kan gi opphav til nye nerveceller.

Oligodendrogliaceller har fått sitt navn etter oligos, 'få', og dendros, 'grenet'. De er utløpere som etablerer intim kontakt med nervecelle-aksoner. De omhyller aksonene med mange lag lameller som danner isolerende mansjetter av myelin langs aksonene. Myelinet består hovedsakelig av fettstoffer fra oligogliacellenes overflatemembran, og det er opphavet til den hvite fargen på den hvite substans i sentralnervesystemet.

Den periodiske isolasjonen av de myeliniserte aksonene øker i betydelig grad effektiviteten av signalledningen i slike aksoner. Mens oligodendroglia er ansvarlig for myeliniseringen av nervefibrer i hjernen og ryggmargen, blir aksoner i de perifere nerver myelinisert av de såkalte Schwann-celler som stammer fra nevrallisten.

Myelinet og myeliniseringsprosessene kan skades ved ulike typer av skader og sykdommer i nervesystemet. Slik demyelinisering forhindrer impulsledningen i de affiserte nervebaner (for eksempel ved multippel sklerose).

Mikrogliaceller virker som nervesystemets renovasjon og immunceller. De kan bevege seg i nervevevet, og de aktiveres og akkumuleres i områder som rammes av skader eller sykdommer. De kan fagocytere («spise») og derved fjerne celler som er ødelagte eller skadet av sykdomsprosesser.

• nervesystemet
• nerveceller