hofteleddsdysplasi

Opp til 3 prosent av alle nyfødte barn behandles for hofteleddsdysplasi.

Hofteleddsdysplasi finnes ofte hos flere medlemmer i samme familie som uttrykk for at en arvelig komponent er medvirkende til utviklingen. Tilstanden er for øvrig hyppigere hos barn som er født i seteleie og vanligere hos jenter.

Klinisk undersøkelse kan identifisere barn med hofteleddsdysplasi i nyfødtperioden. Alle nyfødte barn i Norge undersøkes av lege i dagene etter fødselen. Pasienter med klinisk mistanke eller andre risikofaktorer (familiær opphopning, seteleie og så videre) undersøkes med ultralydundersøkelse, som bekrefter eller avkrefter diagnosen med høy sikkerhet. En tidlig diagnose er særdeles viktig. Den gjør det mulig å forhindre den leddskaden som er en uunngåelig konsekvens dersom tilstanden ikke behandles.

Dersom tilstanden oppdages tidlig, er behandlingen enkel. Barnet behandles med en bred pute (Freikas pute) i fire måneder. Puten legges utenpå bleien for å presse lårbenet utover. I denne stillingen vil leddhodet være i kontakt med leddskålen, og leddet «gror seg til». Denne behandlingen er vellykket i ca. 9 av 10 tilfeller.

Dersom diagnosen ikke blir stilt i nyfødtperioden, er behandlingen langt vanskeligere. Leddhodet må bringes i korrekt leie ved hjelp av strekk, eller i sjeldne tilfeller ved hjelp av operasjon. Når leddhodet er på plass, må det holdes på plass med en hoftegips i opptil et halvt år. Gipsen skiftes på operasjonssalen i narkose hver 6. uke. Sen diagnostikk kan føre til komplisert og langvarig behandling.

Dersom skaden ikke rettes opp, kan barnet få gangvansker og tidlig slitasjegikt i voksen alder. Det ses hos ca. halvparten av pasientene som starter behandling etter 1 års alder, så tidlig diagnose er viktig for en god prognose.

• hofteleddet
• lårbenet
• hoftebenet
• slitasjegikt