Artrose er den medisinske betegnelsen på slitasjegikt eller forkalkningsgikt i ledd. Det kalles også en degenerativ leddlidelse, og det er spesielt leddbrusken som rammes. Artrose er den vanligste leddsykdommen, og det er typisk eldre over 60 år som får plager.

Leddene som hyppigst er påvirket av artrose, er knærne, fingrene (midtledd, ytterledd og tommelens rotledd), stortåens grunnledd og hoftene. Kneartrose er aller vanligst og øker i omfang i befolkningen. Betegnelsen polyartrose brukes når flere ledd er affisert (vanligvis mer enn tre). Artrose i ryggsøylens ledd kalles spondylose, og rammer særlig korsryggen og nakken.

Historiske funn tyder på at artrose alltid har forekommet hos mennesket. Mange dyrearter rammes også av artrose. 

De viktigste symptomene ved artrose er stivhetsmerte og innskrenket bevegelighet. Hofte- og kneleddsartrose kan gi uttalte gangvanskeligheter og feilstillinger.

Symptomene ved artrose kommer oftest gradvis. Det er særlig smerter ved bevegelser, men nattsmerter forekommer også og kan være så sterke at de gir søvnproblemer. Man regner med at det meste av smertene skyldes trykk mot leddkapsler og bånd, men de kan også komme fra knoklene som kan ha forstyrret blodforsyning. Betennelsesforandringer i leddhinner fører også til smerte, stivhet og redusert bevegelighet. Musklene kan bli svekket, og leddene oppleves ustabile. Ved undersøkelse av affiserte ledd kan det ved bevegelse føles en «knitring» (crepitus) over leddet. 

Den tidligste forandringen man kan se på røntgen, er redusert leddspalte på grunn av tynnere leddbrusk. Andre typiske røntgenfunn er benpåleiringer (osteofytter) i kanten av leddflatene. Det er ikke alltid tydelig sammenheng mellom plager og røntgenfunn. Noen ganger kan røntgenfunnene være relativt uttalte uten at det er sterke symptomer. Det motsatte skjer ved moderate røntgenfunn kombinert med store plager. I startfasen behøver ikke røntgenbildene avsløre forandringer.

Artrose er en lokal leddsykdom som ikke direkte påvirker allmenntilstanden, men smerter og funksjonsproblemer kan være betydelige og redusere livskvaliteten. Artrose påvirker ikke blodsenkning (SR) eller hemoglobinnivå (blodprosent).

Diagnosen stilles ved sykehistorie, leddundersøkelse og eventuelt ved påvisning av typiske røntgenfunn.

Det vanligste er at man ikke kjenner årsakene til artroseutvikling, og dette kalles primær artrose. I uttrykket «slitasjegikt» ligger det at man mener leddpåkjenninger gjennom et langt liv kan utløse artroseforandringer i leddene. Påkjenningers betydning støttes også av at idrettsutøvere som belaster spesielle ledd, har en tendens til å utvikle artrose akkurat i disse leddene.

Sykdom eller skade kan forstyrre den normale oppbyggingen av et ledd og dermed føre til artrose. Dette kalles for sekundær artrose, for eksempel ved at et brudd som sitter i eller nært et ledd gror sammen slik at den normale leddfunksjonen blir hindret. Sekundær artrose kan komme som følge av leddgikt, og i ledd som er sterkt påvirket kan det da ved siden av leddgiktforandringene opptre artroseforandringer allerede i barne- og ungdomsårene. Medfødte utviklingsanomalier i hofteledd, som hofteleddsdysplasi, fører til tidlig hofteleddsartrose.

Overvekt disponerer for artrose, særlig i kneledd. Det er holdepunkter for at polyartrose er en egen sykdom, som til en viss grad er arvemessig betinget.

Det er ingen spesifikk behandling for artrose. Det er ingen medikamenter med bevist bruskbevarende effekt (sykdomsmodifiserende legemidler). 

Fysikalsk behandling er viktig for å styrke muskler, bedre bevegelighet og minske feilstillinger. Denne behandling bør ledes av fysioterapeut, som også må gi opplæring i egenbehandling. Det er viktig å bruke leddene, men samtidig unngå overbelastning. Derfor er det bedre å mosjonere på mykt underlag enn på asfalt og fornuftig å bruke godt skotøy med myke såler. Mange vil kunne ha nytte av øvelser i basseng. Behandlingen bør jevnlig kontrolleres av fysioterapeut slik at øvelsene eventuelt kan korrigeres.

Tekniske hjelpemidler, for eksempel stokk eller albuekrykke, kan redusere belastningen på leddbrusken hos noen pasienter med artrose i kne og hofteledd.

Legemidler brukes for å redusere smerter og stivhet og bedre funksjon. Paracetamol brukes som første valg. Hvis paracetamol ikke har tilstrekkelig effekt, er det aktuelt å forsøke ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (NSAID), under forutsetning av at man ikke har sykdommer som øker risikoen for bivirkninger av slike midler (tidligere magesårhjertesvikt, redusert nyrefunksjon, forhøyet blodtrykk). I slike tilfeller er det svært viktig å vurdere den oppnådde symptomdempning i forhold til risikoen for alvorlige bivirkninger. Pasientene vil selv kunne merke om legemidlene har effekt, og av og til kan man ta behandlingspauser for å se om midlene virkelig hjelper på symptomer og funksjon. Kortisontabletter brukes ikke i artrosebehandling.

Vanligvis vil artroseforandringene øke over tid. Ved forverring må man justere behandlingsopplegget etter symptomene.  Hvis plagene ikke kan lindres med medikamenter kan kirurgi bli aktuelt, eventuelt med innsetting av leddprotese. I 2015 ble det satt inn omkring 8400 hofteproteser og 6600 kneproteser i Norge.

Ved overvekt kan vektreduksjon redusere artroseplager i knær og hofter.

Det foregår mye forskning for å påvise årsaker til endringene i bruskens elastisitet og sammensetning. Ved leddgikt har man legemidler som kan påvirke selve sykdomsutviklingen og skaden på ben og brusk, og man leter etter tilsvarende behandlingsprinsipper ved artrose.

Hofteleddsartrose (coxartrose) gir ofte startsmerter når en begynner å gå etter å ha ligget eller sittet stille. Smertene føles ofte sterkest i lysken og stråler ned på innsiden eller forsiden av låret og ned mot kneet. Det utvikler seg etter hvert bevegelsesinnskrenkninger i hofteleddet. Feilstillinger kan utvikles, og leddet kan stivne i bøyd stilling. Kirurgisk behandling med halv- eller helprotese (leddprotese) har oftest god effekt, ofte med langvarig gjenvunnet funksjon (95 prosent intakte hofteproteser etter 10 år). 

Kneleddsartrose (gonartrose) rammer kvinner noe hyppigere enn menn. Overvektige er disponert. Gangsmerter er et hovedproblem, og disse er verst når en starter å gå og når en går nedover. Feilstillinger kan utvikle seg, hjulbenthet er ikke uvanlig. Ulike kirurgiske inngrep kan bli aktuelle, som leddprotese eller frisering av leddflater (debridement) via artroskop. 

Håndartrose er en variant av artrose hvor fingrenes midtledd, ytterledd og eventuelt tommelens rotledd er affisert.

Det er hyppigst fingrenes ytterledd som blir fortykkede, og det kan etter hvert komme uttalte feilstillinger. Tilstanden er ofte mest smertefull i begynnelsen, med røde og ømme ledd som inneholder tyktflytende væske. Betegnelsen er Heberdenske knuter. De rammer fortrinnsvis kvinner, og det er en opphopning i enkelte familier. Blodforsyningen til leddene er nedsatt, og plager forverres i kulde. Det kan være en viss morgenstivhet, og det hjelper å myke opp fingrene i varmt vann eller i varm sand. Tilstanden har ikke noe med leddgikt å gjøre. Noen synes det er svært skjemmende å ha Heberdenske knuter, men det anbefales ikke operasjon.

Tilsvarende forandringer kan komme i fingrenes midtledd og kalles da Bouchards knuter. Mennesker med artrose i disse fingerleddene kan få svakhet i grepet, problemer med å knytte fingrene inn i håndflatene og vanskeligheter med finere fingerbevegelser.

Tommelfingerens rotledd er spesielt utsatt for artrose, som kan være meget plagsom og hemme grepfunksjonen. Kortisoninjeksjoner i dette leddet kan gi god effekt, men det kan også bli aktuelt med operasjon (avstivning eller protese).

LEDD I FØTTENE

I føttene kan artrose i stortåens grunnledd føre til stivhet i leddet (hallux rigidus) eller en skjevhet i stortåen hallux valgus (ilke) og andre fotdeformiteter. Det er viktig å bruke gode sko.

I ankelleddet forekommer artrose sjelden.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.