Legeundersøkelse, uspesifikk benevnelse på leges undersøkelse av levende personer. Legeundersøkelsens innhold og omfang bestemmes av formålet med undersøkelsen. Typisk gjennomføres legeundersøkelser for å utrede symptomer, påvise sykdom, følge opp behandling eller påvise om gitte helsemessige krav til f.eks. yrkesutøvelse er oppfylt.

Legeundersøkelser kan være svært spesifikke og målrettede, f.eks. ser man i øret for å finne ut om trommehinnen er betent hos en pasient som klager over smerter i øret. I noen tilfeller kan det være tilstrekkelig med en så avgrenset undersøkelse. Andre ganger må man gå mer grundig til verks og foreta en fullstendig klinisk undersøkelse både ved undersøkelse av friske og syke mennesker.

Felles for de fleste legeundersøkelser er at de starter med at legen snakker med den aktuelle personen for å få et inntrykk av hva som ligger til grunn for ønsket om en undersøkelse. Dette kalles å ta opp sykehistorien (anamnesen). En fullstendig sykehistorie, slik den fremkommer i fullstendige sykehusjournaler, omfatter en presisering av pasientens problem, sykdommer i familien, sosiale forhold, tidligere sykdommer, detaljer om den aktuelle tilstanden, opplysninger om naturlige funksjoner som matlyst, avføring, søvn, vannlating og menstruasjon samt et sammendrag av den behandling pasienten har fått hittil.

Med grunnlag i sykehistorien bestemmer legen hvor omfattende den kliniske undersøkelsen skal være. Selve undersøkelsen foretas etter en prosedyre som er tilpasset pasienten og situasjonen.

En fullstendig klinisk undersøkelse ved innleggelse i sykehus omfatter vurdering av allmenntilstand, førlighet, bevissthetstilstand og måling av høyde og vekt. Dessuten vil man vanligvis måle temperatur, blodtrykk, puls og respirasjonsfrekvens samt vurdere hudfarge. Deretter undersøker man kroppen ved å se etter ytre tegn, kjenne (palpere) etter underliggende strukturer og lytte (auskultere) etter lyder fra indre organer som lunger, hjerte, blodårer og tarmer. Dette gjøres systematisk kroppsdel for kroppsdel.

Ved hjelp av enkle instrumenter, f.eks. reflekshammer og nåler, kan man vurdere nervesystemets funksjon. Ved hjelp av andre instrumenter, f.eks. rektoskop, oftalmoskop og otoskop, kan man se inn i kroppsåpningene samt øyne og ører. Den kliniske undersøkelsen må nesten alltid suppleres med laboratorieundersøkelser av urin og blod eller med mer spesialiserte undersøkelser, f.eks. med billeddiagnostikk (røntgen, ultralyd, CT, MR m.v.), undersøkelse av celler og vev (histologiske eller cytologiske prøver) eller fysiologiske undersøkelser (EKG, spirometri m.v.).

Etter undersøkelsen skal opplysninger fra anamnesen og den kliniske undersøkelsen samt funn ved tilleggsundersøkelser dokumenteres i pasientjournalen.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.