Illustrasjon av mannlig bekken. Av /University of Liverpool. CC BY SA 2.0

bekkenet

Bekkenet. Figuren viser bekkenet med muskler og ligamenter på venstre side, nerver og hofteben på høyre side.

Av /KF-arkiv ※.

Buken. Bakre bukvegg.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

Bekkenet er den nederste delen av kroppsskjelettet som omslutter bekkenorganene og overfører kroppsvekten fra virvelsøylen til beina.

Faktaboks

Også kjent som
pelvis

Bekkenet er en symmetrisk, uregelmessig ring av dels flate, dels uregelmessige knokler. Det består av korsbeinet (os sacrum) og de to hoftebeina (ossa coxae). Sammen danner de feste for muskler som beveger kroppen og underekstremitetene, og for vev som omslutter urin- og kjønnsorganene, samt endetarmen. Samtidig danner bekkenet en beskyttelse for de indre bekkenorganene. Alle deler av bekkenet er forbundet med stramme bindevevsbånd som under svangerskap blir mer tøyelige. Båndene gjør bekkenet mer elastisk og fjærende under gange.

Vi deler bekkenet i to deler:

  • det store bekkenet (pelvis major), som danner støtte og feste for bukveggen og opptar trykket fra bukorganene
  • det lille bekkenet (pelvis minor), som omslutter bekkenorganene (endetarm, urinblære og indre kjønnsorganer)

Grenselinjen (linea terminalis) mellom det store og det lille bekkenet representerer bekkeninngangen.

Korsbeinet

Korsbeinet, som danner bakveggen i bekkenet, regnes av enkelte som en del av virvelsøylen. Det består av fem (av og til seks) sammenvokste virvler. Disse begynner å vokse sammen etter 12–14-årsalderen. Korsbeinet er ikke fullt utviklet før man er omtrent 22–24 år. Knokkelen er kileformet og bredest øverst. Den knekker bakover i forhold til virvelsøylens retning. Dessuten er den krummet, med den konkave siden inn mot bekkenkanalen, slik at denne blir som et rør som bøyer fremover.

Hos et menneske i stående stilling vil et plan gjennom bekkeninngangen danne en vinkel på omtrent 50–60° med horisontalplanet, slik at hele bekkenet heller fremover. Forkanten av den øverste flaten på korsbeinet, som danner leddforbindelse med den nederste lumbalvirvelen (L5), stikker litt frem og kalles promontorium. Midt i denne knokkelen går sakralkanalen som en fortsettelse av ryggmargskanalen. Den inneholder ryggmargsnerver til bekkenet og underekstremitetene. Nervene går ut gjennom parvise åpninger på forsiden og baksiden av knokkelen.

Korsbeinet går over i det lille halebeinet (os coccygis). Det er dannet av fire til fem sammenvokste virvelrudimenter og er forbundet med halebeinet ved en bruskskive (synostose). Halebeinet er svakt krummet inn mot bekkenhulen.

Hoftebeina

Hoftebeina (ossa coxae), som er kroppens største knokler, danner sidene og den spinklere fronten i bekkenringen. Baktil danner de en ekte leddforbindelse (amfiartrose) med korsbeinet (iliosakralleddene), og er forbundet med dette ved kraftige og stramme bindevevsbånd, både på forsiden og på baksiden. Båndene bidrar til at de vertikale kreftene fra ryggsøylen nesten ikke gir bevegelser i de ujevnt formede iliosakralleddene.

Hvert hoftebein består egentlig av tre sammenvokste bein:

  • tarmbeinet (os ilium)
  • sittebeinet (os ischii)
  • underlivsbeinet (os pubis)

De er frem til 14–16-årsalderen adskilt av brusk. Sammenvoksningsstedene kan senere ikke lenger sees. Fortil henger de to hoftebeina sammen i symfysen (symphysis pubica), bare adskilt med en tykk skive av fiberbrusk (discus interpubicus). I denne skiven kan det etter en fødsel danne seg et væskefylt hulrom. Symfysen utsettes for strekk når man står, noe som ved slutten av et svangerskap kan være smertefullt.

Tarmbeinet

Tarmbeinet (os ilium) danner den øvre, bredeste delen av bekkenet. Det består av en flat, vifteformet skål (ala ossis ilii). Kanten av skålen er hoftekammen (crista iliaca) som kan føles under huden fra korsbeinet og til fremre hoftespiss (spina iliaca anterior superior). De to tarmbeina danner til sammen det store bekken. Baktil, under iliosakralleddet, danner tarmbeinet en U-formet utskjæring, tarmbeinsutskjæringen (incisura ischiadica major). Her går det kraftige bindevevsligamenter som forbinder tarmbeinet med korsbeinet slik at beinet og ligamentene sammen danner en åpning (foramen ischiadicum majus). Bakover gjennom denne går ischiasnerven (nervus ischiadicus) ut fra korsbeinets ryggmargskanal.

Sittebeinet

Sittebeinet (os ischii) er den nederste og bakerste delen av hoftebeinet. Sittebeinet er forsynt med en knute, sitteknuten (tuber ischiadicum), som kroppen hviler på i sittende stilling, og som er feste for de store musklene på baksiden av låret.

Underlivsbeinet

De to underlivsbeina (ossa pubica) lukker bekkenringen fortil. Hvert bein består av to grener; en oppe (ramus superior) og en nede (ramus inferior). De to grenene er øverst forbundet med et ligament (ligamentum pubicum superius). Fortil, hvor grenene møtes, danner de hver sin halvdel av symfysen. Litt til siden for symfysen går lyskebåndet (ligamentum inguinale) opp til fremre hoftespiss. Sammen med sittebeinet danner de to grenene til underlivsbeinet en ring som avgrenser et uregelmessig/trekantet hull (foramen obturatum). Det er lukket av en membran med en flat muskel på hver side (musculus obturatorius internus & externus). Der de tre knokkelavsnittene møtes og vokser sammen, danner de på yttersiden en dyp leddskål (acetabulum) til det kuleformede lårbeinshodet.

Det lille bekkenet lukkes på undersiden av bekkenbunnen, som i hovedsak består av en stor, vifteformet muskel (musculus levator ani) som utgår fra korsbeinet og bekkenets sider og ligger traktformet rundt endetarmsåpningen. Her ligger også bekkenorganene godt beskyttet av knoklene og av de kraftige, flate senebåndene mellom sittebeina og korsbeinet, samt de øvrige musklene som passerer ut mellom senebånd og knokler. Til bekkenorganene regner man endetarmen, urinblæren, mannens prostatakjertel og sædblære, samt de indre kvinnelige kjønnsorganer.

Kvinnens bekken

Kvinnens bekken er lavere og bredere enn mannens. Både inngang og utgang er romsligere, og korsbeinet er gjerne mindre krummet. Bekkenets knokler utgjør den beinete fødselsveien, og det er av største viktighet at det er plass nok til at barnet kan passere. Derfor pleide man tidligere å måle bekkenet ved legeundersøkelsen før fødselen. Dette gjøres vanligvis ikke lenger, fordi informasjonen har liten verdi når det gjelder å forutsi fødselens forløp.

Når fosteret ligger i hodeleie, følges fødselen, og hvis hodet går normalt ned i bekkenet, er bekkenet stort nok. Ved seteleie, der hodet, som er den mest romkrevende delen av fosteret, kommer til slutt, vil man være helt sikker på at bekkenet er romslig. Det gjøres derfor CT av bekkenet.

I bekkeninngangen er det viktigste målet den korteste avstanden mellom korsbeinets fremre kant (promontorium) og baksiden av symfysen. Dette er bekkenåpningens trangeste parti (conjugata vera) som normalt skal være omtrent tolv centimeter. I den siste tiden før fødselen avgir morkaken hormonet relaksin, som myker opp bekkenets bånd og leddforbindelser, særlig symfysen, slik at knoklene blir mer bevegelige og fødselsveien blir noe utvidet. For kraftig oppmykning og utvidelse av bekkenet kan gi smerter ved belastning (bekkenløsning), eventuelt subluksasjon av iliosakralleddene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg