bekkenet

Bekkenet, pelvis, den nederste delen av kroppsskjelettet som omslutter bekkenorganene og overfører kroppsvekten fra virvelsøylen til bena. Bekkenet er en symmetrisk, uregelmessig knokkelring som består av korsbenet (os sacrum) og de to hoftebena (ossa coxae). De danner feste for muskler som beveger kroppen og underekstremitetene, og for muskler som omslutter urin- og kjønnsveiene og endetarmen. Samtidig er bekkenet en beskyttelse for de indre bekkenorganene. Alle deler av bekkenet er forbundet med stramme bindevevsbånd som under svangerskap blir mer tøyelige. Båndene gjør bekkenet mer elastisk og fjærende under gange.

Vi deler bekkenet i to deler: det store bekken (pelvis major), som støtter bukveggen og opptar trykket fra bukorganene, og det lille bekken (pelvis minor), som omslutter bekkenorganene (endetarm, urinblære og indre kjønnsorganer). Grenselinjen (linea terminalis) mellom det store og det lille bekkenet representerer bekkeninngangen.

Korsbenet, som danner bakveggen i bekkenet, regnes av enkelte som en del av virvelsøylen. Den består av fem (av og til seks) sammenvokste virvler; de begynner å vokse sammen etter 12–14-årsalderen. Korsbenet er ikke fullt utviklet før man er ca. 22–24 år. Knokkelen er kileformet og bredest øverst. Den knekker bakover i forhold til virvelsøylens retning. Dessuten er den krummet, med den konkave siden inn mot bekkenkanalen, slik at denne blir som et rør som bøyer fremover. Hos et menneske i stående stilling vil et plan gjennom bekkeninngangen danne en vinkel på ca. 50–60° med horisontalplanet, slik at hele bekkenet heller fremover. Forkanten på den øverste flaten på korsbenet, som danner leddforbindelse med den nederste lendevirvelen, stikker litt frem og kalles promontorium. Midt i denne knokkelen går sakralkanalen, som er en fortsettelse av ryggmargskanalen. Den inneholder ryggmargsnerver til bekkenet og underekstremitetene; de går ut gjennom hull på forsiden og baksiden av knokkelen.

Korsbenet går over i det lille halebenet (os coccygis). Det er dannet av 4–5 sammenvokste virvellignende ben. Halebenet er svakt krummet inn mot bekkenhulen.

Hoftebena (ossa coxae), som er kroppens største knokler, danner sidene og den spinklere fronten i bekkenringen. Baktil danner de leddforbindelse med korsbenet (iliosakralleddene), og er forbundet med dette ved kraftige og stramme bindevevsbånd, både på forsiden og på baksiden. Båndene bidrar til at de vertikale kreftene fra ryggsøylen ikke fører til forskyvninger i iliosacralleddene. Hvert hofteben består egentlig av tre sammenvokste ben: tarmbenet (os ilium), sittebenet (os ischii) og underlivsbenet (os pubis). De er frem til 14–16-årsalderen atskilt av brusk. Sammenvoksningsstedene kan senere ikke lenger sees. Fortil  er de to hoftebena forbundet med en tykk bruskskive i symfysen (symphysis pubica).

Tarmbenet (os ilium) danner den øvre, bredeste delen av bekkenet. Det består av en flat, vifteformet skål (ala ossis ilii). Kanten av skålen er hoftekammen (crista iliaca) som kan føles under huden fra korsbenet og til fremre hoftespiss (spina iliaca anterior superior). De to tarmbena danner til sammen det store bekken.

Sittebenet (os ischii) er den nederste og bakerste delen av hoftebenet. Sittebenet er forsynt med en knute, sitteknuten (tuber ischiadicum), som kroppen hviler på i sittende stilling, og som er feste for de store musklene på baksiden av låret.

Underlivsbenet (os pubis) lukker bekkenringen fortil. Det består av to grener, en oppe (ramus superior) og en nede (ramus inferior). Fortil, hvor grenene møtes, danner de hver sin halvdel av symfysen (symphysis pubica), som er en centimeter-tykk bruskforbindelse mellom de to bekkenhalvdelene. Litt til siden for symfysen går lyskebåndet (ligamentum inguinale) opp til fremre hoftespiss. Sammen med sittebenet danner de to grenene til underlivsbenet en ring som avgrenser et uregelmessig hull (foramen obturatum). Det er lukket av en membran med en flat muskel på hver side (musculus obturatorius internus & externus). Der de tre knokkelavsnittene møtes og vokser sammen, danner de på yttersiden en dyp leddskål (acetabulum) til det kuleformede lårbenshodet. I leddene mellom hoftebena og korsbenet (iliosakralleddene) og i symfysen er det nesten ingen bevegelighet. Man kan innvendig avgrense det store bekkenet fra det lille bekkenet ved et plan (linea terminalis) som går gjennom korsbenets øvre kant og den øvre kanten av symfysen. I det lille bekkenet ligger bekkenorganene godt beskyttet av knoklene og av de kraftige, flate senebåndene mellom sittebena og korsbenet, samt de store musklene som passerer ut mellom senebånd og knokler. Til bekkenorganene regner man endetarmen, urinblæren, mannens prostatakjertel og sædblære samt de indre kvinnelige kjønnsorganer.

Kvinnens bekken er lavere og bredere enn mannens. Både inngang og utgang er romsligere, og korsbenet er gjerne mindre krummet. Bekkenets knokler utgjør den benete fødselsveien, og det er av største viktighet at det er plass nok til at barnet kan passere. Derfor pleide man tidligere å måle bekkenet ved legeundersøkelsen før fødselen (se også bekkenmål). Det gjøres vanligvis ikke lenger, fordi informasjonen har liten verdi når det gjelder å forutsi fødselens forløp. Når fosteret ligger i hodeleie, følges fødselen, og hvis hodet går normalt ned i bekkenet, er bekkenet stort nok. Ved seteleie, der hodet, som er den mest romkrevende delen av fosteret, kommer til slutt, vil man være helt sikker på at bekkenet er romslig. Det gjøres derfor CT av bekkenet. I bekkeninngangen er det viktigste målet den korteste avstanden mellom korsbenets fremre kant (promontorium) og baksiden av symfysen. Dette er bekkenåpningens trangeste parti (conjugata vera) som normalt skal være ca. 12 cm.  I den siste tiden før fødselen avgir morkaken et hormon (relaxin) som myker opp bekkenets bånd og leddforbindelser, særlig symfysen, slik at knoklene blir mer bevegelige og fødselsveien blir utvidet. For kraftig oppmykning og utvidelse av bekkenet kan gi smerter ved belastning (bekkenløsning), eventuelt subluksering av iliosakralleddene.