bekkenet

Korsbenet, som danner bakveggen i bekkenet, regnes av enkelte som en del av virvelsøylen. Det består av fem (av og til seks) sammenvokste virvler. Disse begynner å vokse sammen etter 12–14-årsalderen. Korsbenet er ikke fullt utviklet før man er omtrent 22–24 år. Knokkelen er kileformet og bredest øverst. Den knekker bakover i forhold til virvelsøylens retning. Dessuten er den krummet, med den konkave siden inn mot bekkenkanalen, slik at denne blir som et rør som bøyer fremover.

Hos et menneske i stående stilling vil et plan gjennom bekkeninngangen danne en vinkel på omtrent 50–60° med horisontalplanet, slik at hele bekkenet heller fremover. Forkanten av den øverste flaten på korsbenet, som danner leddforbindelse med den nederste lumbalvirvelen, stikker litt frem og kalles promontorium. Midt i denne knokkelen går sakralkanalen som en fortsettelse av ryggmargskanalen. Den inneholder ryggmargsnerver til bekkenet og underekstremitetene. Nervene går ut gjennom parvise åpninger på forsiden og baksiden av knokkelen.

Korsbenet går over i det lille halebenet (os coccygis). Det er dannet av fire til fem sammenvokste virvelrudimenter og er forbundet med halebenet ved en bruskskive (synostose). Halebenet er svakt krummet inn mot bekkenhulen.

Hoftebena (ossa coxae), som er kroppens største knokler, danner sidene og den spinklere fronten i bekkenringen. Baktil danner de en ekte leddforbindelse (amfiartrose) med korsbenet (iliosakralleddene), og er forbundet med dette ved kraftige og stramme bindevevsbånd, både på forsiden og på baksiden. Båndene bidrar til at de vertikale kreftene fra ryggsøylen nesten ikke gir bevegelser i de ujevnt formede iliosakralleddene.

Hvert hofteben består egentlig av tre sammenvokste ben:

• tarmbenet (os ilium)
• sittebenet (os ischii)
• underlivsbenet (os pubis)

De er frem til 14–16-årsalderen adskilt av brusk. Sammenvoksningsstedene kan senere ikke lenger sees. Fortil henger de to hoftebena sammen i symfysen (symphysis pubica), bare adskilt med en tykk skive av fiberbrusk (discus interpubicus). I denne skiven kan det etter en fødsel danne seg et væskefylt hulrom. Symfysen utsettes for strekk når man står, noe som ved slutten av et svangerskap kan være smertefullt.

Tarmbenet (os ilium) danner den øvre, bredeste delen av bekkenet. Det består av en flat, vifteformet skål (ala ossis ilii). Kanten av skålen er hoftekammen (crista iliaca) som kan føles under huden fra korsbenet og til fremre hoftespiss (spina iliaca anterior superior). De to tarmbena danner til sammen det store bekken. Baktil, under iliosakralleddet, danner tarmbenet en U-formet utskjæring, tarmbensutskjæringen (incisura ischiadica major). Her går det kraftige bindevevsligamenter som forbinder tarmbenet med korsbenet slik at benet og ligamentene sammen danner en åpning (foramen ichiadicum majus). Bakover gjennom denne går ischiasnerven ut fra korsbenets ryggmargskanal.

Sittebenet (os ischii) er den nederste og bakerste delen av hoftebenet. Sittebenet er forsynt med en knute, sitteknuten (tuber ischiadicum), som kroppen hviler på i sittende stilling, og som er feste for de store musklene på baksiden av låret.

De to underlivsbena (ossa pubica) lukker bekkenringen fortil. Hvert ben består av to grener; en oppe (ramus superior) og en nede (ramus inferior). De to grenene er øverst forbundet med et ligament (ligamentum pubicum superius). Fortil, hvor grenene møtes, danner de hver sin halvdel av symfysen. Litt til siden for symfysen går lyskebåndet (ligamentum inguinale) opp til fremre hoftespiss. Sammen med sittebenet danner de to grenene til underlivsbenet en ring som avgrenser et uregelmessig hull (foramen obturatum). Det er lukket av en membran med en flat muskel på hver side (musculus obturatorius internus & externus). Der de tre knokkelavsnittene møtes og vokser sammen, danner de på yttersiden en dyp leddskål (acetabulum) til det kuleformede lårbenshodet.

Det lille bekkenet lukkes på undersiden av bekkenbunnen, som i hovedsak består av en stor, vifteformet muskel (musculus levator ani) som utgår fra korsbenet og bekkenets sider og ligger traktformet rundt endetarmsåpningen. Her ligger også bekkenorganene godt beskyttet av knoklene og av de kraftige, flate senebåndene mellom sittebena og korsbenet, samt de øvrige musklene som passerer ut mellom senebånd og knokler. Til bekkenorganene regner man endetarmen, urinblæren, mannens prostatakjertel og sædblære, samt de indre kvinnelige kjønnsorganer.

Kvinnens bekken er lavere og bredere enn mannens. Både inngang og utgang er romsligere, og korsbenet er gjerne mindre krummet. Bekkenets knokler utgjør den benete fødselsveien, og det er av største viktighet at det er plass nok til at barnet kan passere. Derfor pleide man tidligere å måle bekkenet ved legeundersøkelsen før fødselen. Dette gjøres vanligvis ikke lenger, fordi informasjonen har liten verdi når det gjelder å forutsi fødselens forløp.

Når fosteret ligger i hodeleie, følges fødselen, og hvis hodet går normalt ned i bekkenet, er bekkenet stort nok. Ved seteleie, der hodet, som er den mest romkrevende delen av fosteret, kommer til slutt, vil man være helt sikker på at bekkenet er romslig. Det gjøres derfor CT av bekkenet.

I bekkeninngangen er det viktigste målet den korteste avstanden mellom korsbenets fremre kant (promontorium) og baksiden av symfysen. Dette er bekkenåpningens trangeste parti (conjugata vera) som normalt skal være omtrent tolv centimeter. I den siste tiden før fødselen avgir morkaken hormonet relaksin, som myker opp bekkenets bånd og leddforbindelser, særlig symfysen, slik at knoklene blir mer bevegelige og fødselsveien blir noe utvidet. For kraftig oppmykning og utvidelse av bekkenet kan gi smerter ved belastning (bekkenløsning), eventuelt subluksasjon av iliosakralleddene.

• skjelett
• knokkel
• fødsel