Insulin-like vekstfaktorer, dvs. små (lavmolekylære) proteiner som dannes først og fremst i leveren under innvirkning av veksthormon. De insulin-like vekstfaktorene ble identifisert på grunnlag av tre egenskaper:

1) veksthormonlignende effekter i bruskvev,

2) insulin-lignende effekter i fettvev og muskelceller og

3) evne til å stimulere cellevekst.

Insulin-lik vekstfaktor type I (IGF-1, eller IGF-I), også kalt somatomedin C, er et enkeltkjedet peptid bestående av 70 aminosyrer. Den andre typen, insulin-lik vekstfaktor type II (IGF-II), ligner IGF-I, og består av 67 aminosyrer. På samme måte som insulin, produseres IGF-I og IGF-II med utgangspunkt i inaktive forstadier av hormonene (pre-pro-hormoner). De biologisk aktive hormonene dannes ved at enzymer kutter av peptidfragmenter i begge endene av pre-pro-hormonet.

Insulin-like vekstfaktorer virker ved å binde seg til og aktivere reseptorer som befinner seg i cellemembranen. Reseptorene er satt sammen av fire proteiner: to like proteiner som kalles α-subenheter og som befinner seg utenfor cellen, er bundet til hvert sitt protein (β-subenhet) som går gjennom cellemembranen, og tjener som forankring for α-subenhetene til cellen. En funksjonell reseptor består dermed av to α- og to β-subenheter. Det finnes to forskjellige reseptorer; type I og type II.

IGF-I binder seg kraftigst til type I-reseptor. Type I-reseptoren binder også IGF-II, og i noe mindre grad insulin. IGF-II binder seg kraftigst til type II-reseptoren, som hemmer effekten av IGF-II ved å hindre at IGF-II får aktivere type I-reseptoren.

Mengden insulin-like vekstfaktorer som kan aktivere reseptorer, reguleres også av IGF-bindeproteiner. Mer enn 70 % av alt IGF-I som befinner seg i serum, er bundet til IGF-bindeprotein 3. IGF-I og -II virker primært som stimulatorer av cellevekst både i bloddannende celler og i nesten alle vev, f.eks. indresekretoriske kjertler, muskulatur, brusk og benvev.

IGF finnes i de fleste vev og produseres ofte lokalt i vevet. Generelt er IGF-II-produksjonen størst i fosterlivet, mens IGF-I dominerer etter fødselen. Den viktigste kilden for IGF-I er leveren, hvor veksthormon virker stimulerende. Østrogener er ansvarlige for IGF-I-produksjonen i livmorvev. I tillegg reguleres produksjonen av insulin-like vekstfaktorer av ernæringsstatus og andre vekstfaktorer, og endres ved skader av vevet.

Konsentrasjonen av IGF-I i blodet øker under puberteten og synker gradvis etter å ha nådd et toppnivå i 20–30-årsalderen.

Måling av IGF-I i serum brukes i utredning av vekstforstyrrelser hos barn og ved spørsmål om forstyrrelser i hypofysens sekresjon av veksthormon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.