Brusk under utvikling av . Falt i det fri (Public domain)

brusk

Brusk. Mikroskopisk bilde av hyalin brusk fra ribben. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Brusk er et støttevev som sammen med knokler og bein utgjør skjelettet hos mange dyr med ryggrad, og hoveddelen av skjelettet hos for eksempel bruskfisk. Brusk er halvfast, mer eller mindre elastisk, og bløtere enn bein.

Brusk består av en fast, vannholdig og elastisk grunnsubstans (kondroitinsulfat), med spredte celler (kondroblaster og kondrocytter) og cellegrupper (kondron). Disse er omgitt av et nett av mikroskopiske kollagenfibrer.

Brusk er utviklet fra embryonalt bindevev.

Egenskaper

Kombinasjonen av fibrenes strekkfasthet og det høye vanninnholdet gjør at brusk tåler trykk godt. Derfor er alle leddflater i skjelettet kledd med brusk.

Med unntak av disse leddflatene er brusken ellers i kroppen overtrukket med en tynn bindevevshinne (bruskhinnen eller perichondrium). Fra dens innerste lag foregår nydannelse av brusken (apposisjonell vekst).

Bruskcellene kan også dele seg og skape vekst innenfra (en-/endochondral vekst).

Brusken inneholder selv ingen blodkar. Den ernæres dels ved diffusjon fra bruskhinnen, dels fra leddvæsken eller vevsvæske under vekslingen mellom kompresjon og avlastning ved bevegelsen av kroppen, nesten som en svamp som suger væske. Bruskens tykkelse blir derfor begrenset. Samtidig forklarer det hvorfor løsrevne bruskbiter kan overleve som såkalte «leddmus» i en leddhule.

Et mellomstadium

Brusk er et mellomstadium ved dannelsen av de fleste av skjelettknoklene. Fosterets skjelett består derfor av brusk som forbenes under veksten, senest i de bruskplatene som utgjør de såkalte vekstsonene (epifyseskiver) i skjelettet.

Noen deler av skjelettet forblir brusk hele livet, som for eksempel leddbrusken, ribbensbrusken og mellomvirvelskivene. Når vi blir eldre, degenererer brusken mange steder. Den mister noe av sitt vanninnhold og slites lettere. Dessuten har den tendens til å forkalke og bli stivere (spesielt ribbensbrusken).

Forskjellige brusktyper

Vi skiller mellom tre typer brusk, etter innholdet av celler og fibrer:

Hyalin brusk er den mest utbredte formen. Den har et blålig, glassaktig utseende og finnes i luftrørets og bronkienes bruskringer, i ribbensbrusken, deler av nesebrusken og i de fleste leddflater. Den tåler trykk særlig godt, men tåler formforandring dårlig. Fiberbrusk er hvitaktig og inneholder mye kollagene fibrer. Den finnes blant annet i mellomvirvelskivene, i meniskene og i symfysen mellom underlivsbena. Den tåler strekk bedre enn den hyaline brusken, men ikke så stort trykk som den.

Elastisk brusk inneholder også bunter av elastiske fibrer. Det gjør den bøyelig uten å sprekke, men lite trykkfast. Den er mer gulaktig og finnes hovedsakelig i strupelokket og i det ytre øre.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg