brusk

Brusk, støttevev utviklet fra embryonalt bindevev. Består av en fast, vannholdig og elastisk grunnsubstans (kondroitinsulfat), med spredte celler (kondroblaster og kondrocytter) og cellegrupper (kondron eller territorium), omgitt av et nett av mikroskopiske kollagenfibrer. Kombinasjonen av fibrenes strekkfasthet og det høye vanninnholdet gjør at brusk tåler trykk godt. Derfor er alle leddflater i skjelettet kledd med brusk. Med unntak av disse leddflatene er brusken ellers i kroppen overtrukket med en tynn bindevevshinne (bruskhinnen eller perichondrium); fra dens innerste lag foregår nydannelse av brusken (apposisjonell vekst). Bruskcellene kan også dele seg og skape vekst innenfra (en-/endochondral vekst). Brusken inneholder selv ingen blodkar. Den ernæres dels ved diffusjon fra bruskhinnen, dels fra leddvæsken eller vevsvæske under vekslingen mellom kompresjon og avlastning ved bevegelsen av kroppen, nesten som en svamp som suger væske. Bruskens tykkelse blir derfor begrenset. Samtidig forklarer det hvorfor løsrevne bruskbiter kan overleve som såkalte «leddmus» i en leddhule.

Brusk er et mellomstadium ved dannelsen av de fleste av skjelettknoklene. Fosterets skjelett består derfor av brusk som forbenes under veksten, senest i de bruskplatene som utgjør de såkalte vekstsonene (epifyseskiver) i skjelettet. Noen deler av skjelettet forblir brusk hele livet (leddbrusken, ribbensbrusken, mellomvirvelskivene etc.). Når vi blir eldre, degenererer brusken mange steder. Den mister noe av sitt vanninnhold og slites lettere. Dessuten har den tendens til å forkalke og bli stivere (spesielt ribbensbrusken).

Vi skiller mellom tre typer brusk, etter innholdet av celler og fibrer:

Hyalin brusk (av gr. hyalos, 'glass'), er den mest utbredte formen. Den har et blålig, glassaktig utseende og finnes i luftrørets og bronkienes bruskringer, i ribbensbrusken, deler av nesebrusken og i de fleste leddflater. Den tåler trykk særlig godt, men tåler formforandring dårlig.

Fiberbrusk er hvitaktig og inneholder mye kollagene fibrer. Den finnes bl.a. i mellomvirvelskivene, i meniskene og i symfysen mellom underlivsbena. Den tåler strekk bedre enn den hyaline brusken, men ikke så stort trykk som den.

Elastisk brusk inneholder også bunter av elastiske fibrer. Det gjør den bøyelig uten å sprekke, men lite trykkfast. Den er mer gulaktig og finnes hovedsakelig i strupelokket og i det ytre øre.