insulinliknende vekstfaktorer

Insulinliknende vekstfaktorer virker ved å binde seg til og aktivere reseptorer som befinner seg i cellemembranen. Reseptorene er satt sammen av fire proteiner: to like proteiner som kalles α-subenheter og som befinner seg utenfor cellen, er bundet til hvert sitt protein (β-subenhet) som går gjennom cellemembranen, og tjener som forankring for α-subenhetene til cellen. En funksjonell reseptor består dermed av to α- og to β-subenheter. Det finnes to forskjellige reseptorer; type I og type II.

IGF-I binder seg kraftigst til type I-reseptor. Type I-reseptoren binder også IGF-II, og i noe mindre grad insulin. IGF-II binder seg kraftigst til type II-reseptoren, som hemmer effekten av IGF-II ved å hindre at IGF-II får aktivere type I-reseptoren.

Mengden insulinliknende vekstfaktorer som kan aktivere reseptorer, reguleres også av IGF-bindeproteiner. Mer enn 70 prosent av alt IGF-I som befinner seg i serum, er bundet til IGF-bindeprotein 3. IGF-I og -II virker primært som stimulatorer av cellevekst både i bloddannende celler og i nesten alle vev, for eksempel indresekretoriske kjertler, muskulatur, brusk og benvev.

IGF finnes i de fleste vev og produseres ofte lokalt i vevet. Generelt er IGF-II-produksjonen størst i fosterlivet, mens IGF-I dominerer etter fødselen. Den viktigste kilden for IGF-I er leveren, hvor veksthormon virker stimulerende. Østrogener er ansvarlige for IGF-I-produksjonen i livmorvev. I tillegg reguleres produksjonen av insulinliknende vekstfaktorer av ernæringsstatus og andre vekstfaktorer, og endres ved skader av vevet.

Konsentrasjonen av IGF-I i blodet øker under puberteten og synker gradvis etter å ha nådd et toppnivå i 20–30-årsalderen.

Måling av IGF-I i serum brukes i utredning av vekstforstyrrelser hos barn og ved spørsmål om forstyrrelser i hypofysens sekresjon av veksthormon.

• lever
• veksthormon
• stoffskifte