Katastrofepsykiatri, den delen av psykiatrien som omhandler alvorlige psykiske reaksjoner på katastrofesituasjoner, som for eksempel krigshendelser, naturkatastrofer, flyulykker, terrorhandlinger, arbeidsulykker, voldshandlinger, brannkatastrofer og trafikkulykker.

Begrepet katastrofepsykiatri skal egentlig skilles fra katastrofe psykologi, som omhandler de normale psykiske reaksjonene på hendelser som de ovennevnte, men avgrensningen av hva som er «normalt», og hva som er «abnormt», er ofte vanskelig. I dagligtale innbefatter derfor begrepet katastrofepsykiatri både de psykologiske og de psykiatriske aspektene ved katastrofer.

Erfaringene med mange psykiske stridsreaksjoner under den første verdenskrig (bombesjokk) og gjentagelse i den annen verdenskrig (traumatisk nevrose) la grunnlaget for utvikling av katastrofepsykiatrien. Også erfaringer fra krigene i Korea og Vietnam fikk betydning, spesielt for diagnostikk og behandling (posttraumatisk stresslidelse ble offisielt innført som diagnose i USA i 1980).

Norge har vært et foregangsland innen katastrofepsykiatri. Leo Eitinger (1912–96) og hans medarbeideres oppfølging av overlevende etter konsentrasjonsleirer (se konsentrasjonsleirsyndrom) la grunnlaget for utvikling av faget. Men katastrofepsykiatri ble først et eget fagområde da Forsvarets sanitet og Universitetet i Oslo, Gaustad sykehus (fra 2002 Aker Universitetssykehus, Klinikk for psykisk helse) gikk sammen om å opprette et kontor for katastrofepsykiatri i 1978. Opprettelsen av kontoret var knyttet til utnevnelsen av verdens første professor i katastrofepsykiatri, Arne Sund. Under ledelse av professor Lars Weisæth (som tiltrådte i 1986), har kontoret fått internasjonal betydning.

Kontoret for katastrofepsykiatri har utført en rekke undersøkelser av de psykiske følgene av katastrofer i Norge så vel som av andre alvorlige hendelser og belastninger, blant annet trafikkulykker, voldtekt, farefull FN-tjeneste og selvmord hos soldater.

Reaksjoner under og etter katastrofer varierer fra person til person, avhengig av katastrofens art, grad av påført hjelpeløshet og dødsfare, varighet, den sosiale situasjonen under og etter katastrofen, fysiske skader, tap av kjære og den rammedes personlighet.

Den normale psykiske reaksjonen på katastrofer inndeles i fire faser:

Sjokkfasen varer fra sekunder til dager, og er kjennetegnet ved uklarhet, forvirring og manglende evne til fullt og helt å forstå hva som skjer eller har skjedd. Flertallet kan ytre sett likevel virke rolige. Et mindretall fremtrer som lammet (apati, frysereaksjon), eller de virker åpenbart oppskaket (irritabilitet, sinne). Totalt tap av kontroll med svær forvirring og kroppslig uro (panikk, akutt belastningslidelse) er sjelden ved alvorlige katastrofer (opptil 1 % av de rammede).

Reaksjonsfasen følger sjokkfasen og varer fra dager til flere uker. Den rammede har nå erkjent hva som er skjedd, og frembyr derfor observerbare psykiske reaksjoner som angst, fortvilelse, gråt, sinne, sorg og ukarakteristiske legemlige symptomer (f.eks. uvelhet, tretthet, mage-tarm-plager og hodepine). Drømmer med gjenopplevelse av katastrofen eller ulykken er vanlig i denne fasen. Ved krig og katastrofer der andre er blitt drept, kan man i denne perioden se såkalt overlevelsesskyld, dvs. en smertefull opplevelse av urettmessig å ha overlevd på bekostning av andre som bedre hadde fortjent å overleve.

Hvis en rammet person forblir i reaksjonsfasen etter 4–6 uker uten endring i symptomene, vil det som regel være grunnlag for spesielle behandlingstiltak (se posttraumatisk stresslidelse, tilpasningsforstyrrelse).

Reparasjonsfasen. Reaksjonsfasen glir over i reparasjons- eller bearbeidingsfasen der den rammede bearbeider hendelsene. I denne fasen, som gjerne varer 1–6 måneder, blir symptomene gradvis borte. Drømmer om ulykken blir sjeldnere og innholdet i dem ofte mindre skremmende.

Nyorienteringsfasen følger etter reparasjonsfasen. Den rammede skal nå være restituert og uten plagsomme symptomer. Ideelt sett skal katastrofen nå være integrert i den rammedes forståelse av seg selv og sitt liv, og tilværelsen videre skal orienteres ut fra denne erkjennelsen.

Hos de fleste vil nyorienteringsfasen inntre senest etter 3–6 måneder, men ved krig og alvorlige katastrofer kan det ta år før den kommer. I sjeldne tilfeller kommer personen aldri gjennom reparasjonsfasen og over i en nyorienteringsfase. Han forblir varig endret i sin måte å tenke og være på i den grad at det fører til problemer ved tilpasning både til arbeid og i forholdet til andre mennesker (vedvarende personlighetsforandring etter katastrofale livshendelser).

Systematisk samtale om inntrykk, følelser, tanker og atferd under og etter katastrofen eller ulykken er det viktigste elementet i katastrofepsykiatrisk behandling. Dette bør påbegynnes snarest mulig etter katastrofen. Hvis flere er rammet, kan intervensjonen skje i form av såkalt debriefing, som egentlig er en gruppebearbeiding av hendelsen innen 2 dager etter en katastrofe.

En katastrofepsykiatrisk intervensjon krever en trygg leder som har erfaring fra lignende hendelser. Psykiater eller klinisk psykolog vil først og fremst være nødvendig ved kompliserte krisereaksjoner.

Ofre for katastrofer og alvorlige ulykker bør følges opp frem til nyorienteringsfasen, gjerne av egen lege eller bedriftshelsetjeneste, slik at kompliserte forløp kan oppdages og behandles tidlig.

Se også krisepsykiatri.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.