Tilpasningsforstyrrelse, tilstand med subjektivt ubehag og følelsesmessige vansker i en slik grad at det vanligvis hemmer psykososial funksjon. En tilpasningsforstyrrelse representerer en mistilpasset reaksjon på en erkjent psykososial belastning. Tilpasningsforstyrrelser kan oppstå i perioder som krever tilpasning til vesentlige forandringer i tilværelsen, som etter en belastende livshendelse (tap ved dødsfall, separasjon, migrasjon), eller i perioder som representerer en utviklingsmessig overgang eller krise (for eksempel det å begynne på utdannelse, bli foreldre, mislykkes med å nå viktige personlige mål, bli pensjonist.) Individuell sårbarhet kan spille en viktig rolle for utvikling av symptomene ved tilpasningsforstyrrelse, men det antas at tilstanden ikke ville ha oppstått uten belastningen. Symptomene kan variere og omfatte depresjon, angst, bekymring eller en blanding av disse. Særlig hos ungdom kan atferdsproblemer være et ledsagende fenomen. Ved en tilpasningsforstyrrelse vil symptomene forsvinne når belastningene minker. Definisjonsmessig varer ikke en tilpasningsforstyrrelse ut over ca. 6 måneder.

Samtaler om de belastende hendelsene og de vanskelige følelsene er den viktigste behandling ved tilpasningsforstyrrelser. Det legges vekt på å hjelpe personen til å sortere ut følelser og problemer. En slik sortering av problemer og følelser gjør at personen får oversikt og kan prioritere hvilket problem som først bør håndteres. Dette reduserer hjelpeløshet og eventuell håpløshet, og det demper derfor plagsomt sterke følelser av angst, fortvilelse, irritasjon eller sinne. Behandlingen kan utføres av lege, psykolog eller en annen person som har erfaring og kunnskap i å hjelpe mennesker i krise. Det er vanligvis ikke behov for legemidler i tillegg, men hos noen kan kortvarig bruk av benzodiazepiner ved markerte søvnproblemer være aktuelt. Dersom symptomene vedvarer og forsterkes, eller hvis personen utvikler markert funksjonssvikt i arbeid og dagligliv, må man vurdere om det har utviklet seg en regulær psykisk lidelse (for eksempel depresjon eller angst) som en følge av hendelsene. Dette skjer hos anslagsvis 5 % av dem som opplever store belastninger, og krever vurdering av lege.

Se også tilpasning.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.