konsentrasjonsleirsyndrom

KZ-syndromet har i de fleste tilfeller utviklet seg gradvis i løpet av en årrekke, oftest som en typisk senfølge av fangeleiroppholdet. Til grunn for syndromet ligger i de fleste tilfeller en kombinasjon av fysisk og psykisk mishandling (tortur) over lang tid (eventuelt med påviselig hodeskade), alvorlige infeksjoner og underernæring. KZ-syndromet synes i de fleste tilfeller å være en varig tilstand.

De mest fremtredende symptomene er minsket utholdenhet, hukommelses- og funksjonssvikt, følelsesmessig ustabilitet, depresjon, økt irritabilitet og nervøsitet (angst), søvnforstyrrelser, hodepine, svimmelhet og tendens til sosial isolasjon (posttraumatisk stresslidelse). Noen har også utviklet en mistroisk holdning til verden, følelse av håpløshet og indre tomhet, fremmedfølelse og en kronisk følelse av konstant å føle seg truet og anspent (ICD-diagnosegruppe: vedvarende personlighetsforandring etter katastrofale livshendelser).

Behandlingen følger i prinsippet den som er angitt for posttraumatisk stresslidelse, og kan bidra til å avdempe symptomene noe.

Kunnskapen om de psykiske og fysiske senfølger av konsentrasjonsleiropphold bygger i stor grad på norske arbeider (Leo Eitinger, Axel Strøm). ICD-diagnosegruppen «Vedvarende personlighetsforandringer etter katastrofale livshendelser» springer ut av disse arbeidene.

• posttraumatisk stresslidelse
• angst
• krisepsykiatri