Kinocilier er trådlignende utløpere fra cellemembranen i et epitel. De er egentlig en utvidelse av cytoplasmaet og vender inn mot hulrommet (lumen) i et organ. Det kan være opptil hundre per celle, og de er cirka 10 mikrometer lange.
kinocilier
Funksjon
De bevegelige kinociliene «slår» koordinert etter hverandre og bidrar til å bevege væske eller slim langs en slimhinnes overflate. De finnes i det respiratoriske epitelet (derfor også kalt flimmerepitel), men også i egglederen. De er imidlertid ømfintlige for ekstreme forhold i omgivelsene (lufttemperatur, røyking, avvikende pH-verdier), men også for allergiske tilstander (astma) og visse stoffskiftesykdommer (mukoviscidose). Funksjonen deres er i høy grad selvstendig (autonom) og kan opphøre først 1–2 døgn etter døden.
Oppbygning
Kinocilier er bevegelige, i motsetning til de ubevegelige stereociliene. De er bygget opp av proteiner som kan trekke seg sammen (kontraktile proteiner). De kontraktile proteinene er ordnet med et sentralt dobbeltrør og ni dobbeltrør rundt dette, såkalt 9x2+2-konfigurasjon. Hele strukturen kalles en mikrotubulus. I bunnen er forankret mikrotubulusen forankret i cytoplasmaoverflaten med kinetosomer.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.