astma

Astma er en sykdom som kjennetegnes av betennelse i bronkiene.

Betennelsen medfører periodevis sammentrekning av muskulaturen i bronkialveggen, hevelse (ødem) i bronkialslimhinnen og økt produksjon av slim. Alle disse faktorene bidrar til forsnevring av bronkiene, noe som fører til at personer med astma merker at det blir tungt å puste.

Anslagsvis to til fire prosent av den voksne befolkningen og tre til elleve prosent av barna i Norge lider av astma. Det er holdepunkter for at forekomsten øker. Årsaken til denne økningen er ikke klarlagt. Milde former for astma hos barn forsvinner ofte før puberteten, men kan komme tilbake i voksen alder.

Betennelsesreaksjonen i bronkiene kan skyldes allergi, vanligvis forårsaket av luftbårne allergener som husstøvmidd, dyrehår eller pollen. Dette er vanlig hos barn. Hos voksne kan en i mange tilfeller ikke påvise allergi, og årsaken til betennelsesreaksjonen forblir ukjent.

Ved mikroskopisk undersøkelse av bronkialslimhinnen finner man infiltrasjon av hvite blodceller, med en betydelig overvekt av eosinofile granulocytter. I tillegg vil man etter hvert finne en kraftigere utviklet glatt muskulatur i bronkialveggen og en fortykkelse av det bindevevssjiktet som flimmerhårcellene hviler på.

Betennelsesreaksjonen medfører at en astmatiker er mer følsom for uspesifikke luftveisirritanter enn andre (bronkial hyperreaktivitet), det være seg kald luft, tobakksrøyk, støvpartikler eller sterke lukter som for eksempel parfyme. Enkelte astmapasienter får økende symptomer når de tar medisiner som inneholder acetylsalisylsyre (for eksempel Albyl) eller lignende medikamenter. Mange av disse pasientene har også nesepolypper og plager fra bihulene.

Personer med astma plages av hoste og tungpust, hos enkelte vil hosten være det mest uttalte symptomet. Symptomene varierer i styrke, og mange astmatikere kan i perioder være helt besværsfrie. Andre har mer kontinuerlige plager som krever kraftig medisinering. I tillegg til å reagere negativt på uspesifikke luftveisirritanter som nevnt ovenfor, vil de fleste astmatikere bli tungpustet ved fysiske anstrengelser og i forbindelse med luftveisinfeksjoner. Symptomene er ofte mest uttalte om natten, og mange trenger lang tid om morgenen for «å komme i gang». Astmatikere som er allergiske, vil naturlig nok reagere negativt dersom de eksponeres for et aktuelt allergen.

Astma diagnostiseres ved hjelp av pasientens sykehistorie og funn ved legeundersøkelse, der en ofte hører pipelyder ved auskultasjon, sammenholdt med målinger av lungefunksjonen. Ved slike målinger bestemmer en lungevolumet og hastigheten på luftstrømmen ut av lungene. Typisk for astma er at hastigheten på luftstrømmen ut av lungene er redusert. Hvis pasienten er i en god fase ved undersøkelsen, kan målingen av lungefunksjonen være helt normal. Man kan da utføre en provokasjonstest for å se om pasienten blir astmatisk etter å ha inhalert kald luft, løpt på tredemølle eller lignende. For å få et inntrykk av variasjonen i tilstanden kan en også la pasienten gjøre daglige målinger av lungefunksjonen hjemme (måling av maksimal luftstrømshastighet (PEF)).

Personer med allergisk utløst astma bør i størst mulig grad unngå de aktuelle allergenene. Personer med anstrengelsesutløst astma bør få medikamenter slik at de kan opprettholde fysisk aktivitet uten å bli astmatiske, og de bør også få råd om oppvarming før trening og så videre. Kuldeutløst astma kan til en viss grad avhjelpes ved bruk av kuldemasker, det vil si varmevekslingsfiltre foran nese og munn.

I forbindelse med astma som er utløst av stoffer på arbeidsplassen, kan man bedre ventilasjonen, bruke verneutstyr eller eventuelt omplassere arbeidstakeren. Medikamentell behandling har i de fleste tilfeller svært god effekt. Medikamenter til inhalasjon benyttes mest. Inhalasjonspreparater finnes både i spray- og pulverform, og en kan også bruke flytende medikamenter som forstøves i en liten kompressor for deretter å bli inhalert.

Glukokortikoider (kortisonlignende preparater) er svært effektive som inhalasjonspreparater, og slike medikamenter er oftest basismedisinen. Disse preparatene demper betennelsen i bronkialslimhinnen. I tillegg brukes bronkodilaterende midler som får den glatte muskulaturen i bronkialveggen til å slappe av, og dermed øker diameteren på bronkiene.

Dersom inhalasjonsbehandling ikke er tilstrekkelig, kan en kombinere den med tablettbehandling, både med medikamenter som påvirker bronkialmuskulaturen, og med betennelsesdempende medikamenter som glukokortikoider. Ved akutte, alvorlige astmaanfall får pasienten oksygentilførsel, inhalasjonspreparater i høye doser og glukokortikoider, enten i sprøyte- eller tablettform. En sjelden gang må pasienter midlertidig kobles til respirator.

• lunger
• respirasjon
• luftveiene