Store norske leksikon

epitel

Overgangsepitel i urinblære

/Berkshire Community College Bioscience Image Library . Gjengitt med tillatelse

Epitel, epitelvev, er cellelag som kler en utvendig eller innvendig kroppsoverflate, eller danner kjertler. Cellene kan ligge i ett eller flere lag. Som dekkepitel danner cellene en beskyttelse mot omgivelsene, som for eksempel bakterier, uttørring og solstråler.

De kan dessuten bidra til å utsondre stoffer fra underliggende vev, absorbere stoffer fra overflaten, eller danne glatte flater med liten friksjon.

Man kan skille epitelet etter antall cellelag:

  • enlaget epitel
  • flerlaget epitel

I kombinasjon med dette er cellenes fasong en annen måte å inndele epitelformene på:

  • plateepitel
  • kubisk epitel
  • sylinderepitel

Enlaget plateepitel består av et enkelt lag med helt flate celler. Det finnes spesielt der transport av stoffer gjennom cellelaget må skje raskt, som for eksempel i lungene. Enlaget plateepitel finnes også der det kreves glatte flater uten stor mekanisk belastning, som for eksempel bukorganenes overflate og på innsiden av blodårene. Slikt epitel som kler innvollsorganer, bryst- og bukhule, betegnes også som mesotel, mens det som kler innsiden av årene, gjerne kalles endotel.

Flerlaget plateepitel tåler større belastning. Det kan være forhornet, som det ytterste hudlaget, der cellene er i direkte kontakt med luften ved at de ytterste cellene dør. Det kan også være uforhornet, som det blant annet er i munnen og på innsiden av spiserøret.

Levende epitelceller har ikke blodkar, og ernæres fra det tilgrensende vevet ved diffusjon gjennom cellene. Derfor kan epitellaget ikke være altfor tykt. Epitel som er bygd opp av kubisk formede celler, er derfor som oftest bare enlaget. Dette finnes spesielt i utførselsganger, blant annet i nyrene.

Sylinderepitel, hvor cellene er høyere enn de er brede, er bare enlaget. Her foregår gjerne absorpsjon eller sekresjon av stoffer mellom cellen og overflatens omgivelser. For å øke resorpsjonsevnen er sylinderepitelet noen steder rikelig forsynt med små utløpere på overflaten (mikrovilli), noe som gjør det resorberende arealet mange ganger større. Disse finnes blant annet på tarmoverflaten.

Andre sylinderepitelceller har små bevegelige flimmerhår (cilier) på overflaten (blant annet i luftrøret) som får slimet med vedhengende støvpartikler, bakterier og lignende til å bevege seg, slik at det kan svelges eller hostes ut (flimmerepitel). Når man røyker, slutter flimmerepitelet gradvis å fungere. Urinveiene (nyrebekken, urinleder og blære) er kledd med et spesielt epitel, som skal tåle store strekkrefter. Det kalles overgangsepitel eller urotel.

Kjertelepitel produserer og utskiller forskjellige viktige stoffer. Selv om kjertlene kan ha ulik oppbygning og funksjoner de alle av samme opprinnelse.

Hormondannende endokrine kjertler tømmer seg direkte i blodbanen. Produkter fra eksokrine kjertler, som for eksempel spytt, svette eller melk, ledes gjennom en kjertelgang og tømmes på overflaten.

Endelig kan vi nevne sanseepitel, som har sterkt spesialiserte celler. De reagerer på ytre stimuli som lyd, lys eller lukt. Eksempler på dette er sansecellene i øyets netthinne, høreepitelet i det indre øret eller luktepitelet i nesehulens tak. De sender alle impulser til hjernen, som bearbeider informasjonen og inntrykkene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.