Epitel, epitelvev, cellelag som kler en utvendig eller innvendig kroppsoverflate, eller danner kjertler. Cellene kan ligge i ett eller flere lag. Som dekkepitel danner cellene en beskyttelse mot omgivelsene (bakterier, uttørring, solstråler, kjemisk og fysisk påvirkning etc.). De kan dessuten bidra til å utsondre stoffer fra underliggende vev, absorbere stoffer fra overflaten, eller danne glatte flater med liten friksjon. Man kan skille epitelet etter antall cellelag: enlaget eller flerlaget epitel. I kombinasjon med dette er cellenes fasong en annen måte å inndele epitelformene på: plateepitel, kubisk epitel eller sylinderepitel.

Enlaget plateepitel består av et enkelt lag med helt flate celler. Det finnes spesielt der transport av stoffer gjennom cellelaget må skje raskt (f.eks. lungene), eller hvor det kreves glatte flater uten stor mekanisk belastning (f.eks. bukorganenes overflate, innsiden av blodårene). Slikt epitel som kler innvollsorganer, bryst- og bukhule, betegnes også som mesotel, mens det som kler innsiden av årene, gjerne kalles endotel.

Flerlaget plateepitel tåler større belastning. Det kan være forhornet (ytterste hudlag, cellene er i direkte kontakt med luften) ved at de ytterste cellene dør, eller uforhornet (som bl.a. i munnen og på innsiden av spiserøret). Levende epitelceller har ikke blodkar; de ernæres fra det tilgrensende vevet ved diffusjon gjennom cellene. Derfor kan epitellaget ikke være altfor tykt. Epitel som er bygd opp av kubisk formede celler, er derfor som oftest bare enlaget (finnes spesielt i utførselsganger, bl.a. i nyrene). Sylinderepitel, hvor cellene er høyere enn de er brede, er bare enlaget. Her foregår gjerne absorpsjon eller sekresjon av stoffer mellom cellen og overflatens omgivelser. For å øke resorpsjonsevnen er sylinderepitelet noen steder rikelig forsynt med små utløpere på overflaten (mikrovilli), noe som gjør det resorberende arealet mange ganger større (finnes bl.a. på tarmoverflaten). Andre sylinderepitelceller har små bevegelige flimmerhår (stereocilier) på overflaten (bl.a. i luftrøret) som får slimet med vedhengende støvpartikler, bakterier etc. til å bevege seg, slik at det kan svelges eller hostes ut (flimmerepitel). Når man røyker, slutter flimmerepitelet gradvis å fungere. Urinveiene (nyrebekken, urinleder, blære) er kledd med et spesielt epitel (overgangsepitel, urotel) som tåler store strekkrefter.

Kjertelepitel produserer og utskiller forskjellige viktige stoffer. Selv om kjertlene kan ha ulik oppbygning og funksjon (hormondannende endokrine kjertler som tømmer seg direkte i blodbanen, og eksokrine kjertler som f.eks. danner spytt, svette eller melk som ledes gjennom en kjertelgang), er de alle av samme opprinnelse. Endelig kan vi nevne sanseepitel, som har sterkt spesialiserte celler. De reagerer på ytre stimuli som lyd, lys eller lukt. Eksempler på dette er sansecellene i øyets netthinne, høreepitelet i det indre øret eller luktepitelet i nesehulens tak. De sender alle impulser til hjernen, som bearbeider informasjonen og inntrykkene.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.