Flerlaget plateepitel tåler større belastning. Det kan være forhornet, som det ytterste hudlaget, der cellene er i direkte kontakt med luften ved at de ytterste cellene dør. Det kan også være uforhornet, som det blant annet er i munnen og på innsiden av spiserøret.
Levende epitelceller har ikke blodkar, og ernæres fra det tilgrensende vevet ved diffusjon gjennom cellene. Derfor kan epitellaget ikke være altfor tykt. Epitel som er bygd opp av kubisk formede celler, er derfor som oftest bare enlaget. Dette finnes spesielt i utførselsganger, blant annet i nyrene.
Sylinderepitel, hvor cellene er høyere enn de er brede, er bare enlaget. Her foregår gjerne absorpsjon eller sekresjon av stoffer mellom cellen og overflatens omgivelser. For å øke resorpsjonsevnen er sylinderepitelet noen steder rikelig forsynt med små utløpere på overflaten (mikrovilli), noe som gjør den resorberende overflaten mange ganger større. Disse finnes blant annet på innsiden av tarmen.
Andre sylinderepitelceller har små bevegelige flimmerhår (cilier) på overflaten (blant annet i luftrøret) som får slimet med vedhengende støvpartikler, bakterier og lignende til å bevege seg, slik at det kan svelges eller hostes ut (flimmerepitel). Når man røyker, slutter flimmerepitelet gradvis å fungere. Urinveiene (nyrebekken, urinleder og blære) er kledd med et spesielt epitel, som skal tåle store strekkrefter. Det kalles overgangsepitel eller urotel.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.