kryobiologi

Det er to hovedprinsipper for nedfrysing: Ved programmert nedfrysing kjøles det ned ved et langsomt temperaturfall, vanligvis 1 °C per minutt. Den andre metoden er vitrifisering hvor celler og væske går over i en glassaktig fast fase gjennom raskt temperaturfall.

I begge tilfeller blir det tilsatt stoffer som hindrer danning av iskrystaller som ellers vil sprenge cellene. Celler og vev kan oppbevares ved -70 °C i opptil seks måneder og i mer enn 10–15 år ved -196 °C, det vil si i flytende nitrogen. Etter opptining er levedyktigheten til materialet som regel over 90 prosent.

Slike fryseteknikker har stor anvendelse innen forskning, ved assistert befruktning, til oppbevaring av stamceller og til transplantasjon. Celler og små vevsbiter fra ulike organer blir oppbevart i forbindelse med behandling av forskjellige sykdommer, alt fra brannskader til artroser. Store biobanker er under oppbygging både til vitenskapelig, diagnostisk og terapeutisk bruk.

Moderne fryseteknikker har blitt viktige hjelpemidler på alle områder av medisinen hvor man bruker celler og mindre vevsbiter.

Hele organer eller individer lar seg imidlertid ikke fryse ned i levedyktig stand, men ideen om at dette vil la seg gjøre i framtiden har tilhengere innen det som kalles kryonisering.

• kuldetoleranse
• kuldesjokkproteiner