Assistert befruktning defineres som befruktning utenfor kroppen eller inseminasjon. Dette er blitt en vanlig måte å hjelpe ufrivillig barnløse til å bli foreldre.

Det første barnet som ble født etter en prøverørsbehandling ble født i England i 1978. I Norge ble det første barnet født i 1984. 

På verdensbasis er over 5 millioner barn født etter befruktning utenfor kroppen [1]. I Norge er dette tallet omlag 26 000 barn. Det gjøres rundt 7000 behandlinger i Norge og det fødes om lag 2000 barn pr år. Det vil si at andelen barn født etter assistert befruktning er 4 prosent av alle fødte i Norge [2].

Rapportering av svangerskap etter assistert befruktning gjøres til Medisinsk fødselsregister i Bergen. 

Lov om bioteknologi regulerer assistert befruktning. I loven omfatter assistert befruktning både inseminasjonsbehandling og befruktning utenfor kroppen. Hensynet til det beste for barnet er et viktig etisk anliggende bak lovreguleringen av assistert befruktning. Loven stiller krav om at behandlingsformene skal være godkjent av Helsedirektoratet, og klinikker som tilbyr assistert befruktning må være godkjent etter bioteknologiloven og etter celleforskriften.

For å ha rett på assistert befruktning i Norge må man være gift eller samboende, behandling av enslige kvinner tillates ikke. Lesbiske par har tilgang til behandling ved bruk av donorsæd etter lovendring som trådte i kraft 1. januar 2009. Legen skal også foreta en vurdering av medisinsk og psykososialt egnethet med tanke på omsorgsevne i forkant av eventuell behandling.

Assistert befruktning kan skje med parets egne kjønnsceller, eller med sæd fra en donor.

Eggdonasjon og surrogati er ikke tillatt i Norge. Barnet født etter assistert befruktning med donorsæd har rett til å få vite sædgivers identitet når barnet har fylt 18 år. 

Infertilitet eller befruktningsudyktighet rammer 10-15 prosent av alle par i fruktbar alder og defineres ved at graviditet ikke inntreffer etter ett år med regelmessig samleie. Årsaken til infertilitet kan ligge enten hos kvinnen, mannen eller begge.

Hormonforstyrrelser som påvirker eggløsning, skader på eggledere for eksempel etter infeksjon eller cyster eggstokkene er eksempler på kvinnelige årsaker til infertilitet. Kvinnens alder og vekt spiller en avgjørende rolle for hennes fertilitet.

Mannlig faktor skyldes hovedsakelig nedsatt sædproduksjon. Infeksjoner, behandling for kreft, ulike legemidler og anabole steroider kan påvirke sædproduksjonen negativt. Dersom paret er grundig utredet og årsak ikke er påvist, konkluderer man med uforklarlig infertilitet.  

Godkjente behandlingsformer er inseminasjon, prøverørsbefruktning og mikroinjeksjon. Alle undersøkelser og inngrep i forbindelse med assistert befruktning er poliklinisk.

Inseminasjoner innføring av sæd i en kvinne på annen måte enn ved samleie. Inseminasjon omtales ofte med forkortelsene AIH (sæd fra kvinnens ektefelle/partner) eller AID (sæd fra identifiserbar giver).

Inseminasjon er en metode hvor sæd føres inn i kvinnens livmor rundt tidspunkt for eggløsning. Inseminasjon kan gjøres med sæd fra partner eller med sæd fra donor. Dette metoden kan brukes til både heterofile og lesbiske par. Sannsynlighet for å lykkes er 12-15 prosent pr behandling.

Prøverørsbefruktning eller in vitro fertilisering (IVF) innebærer at egg som er hentet fra eggstokkene til kvinnen føres sammen med mange spermier fra mannen i et «prøverør» der befruktning kan skje. Kvinnen stimuleres først med hormoner slik at flere egg modnes.

Under modningsprosessen av eggposene gjøres ultralyd av eggstokker og livmor. Når eggposene har vokst til egnet størrelse kan eggene hentes ut og deretter befruktes med mannens (eller donors) sæd. Det befruktede egget kan settes tilbake til kvinnens livmor etter 2-5 dager. To uker etter tilbakeføring av det befruktede egget kan kvinnen utføre en graviditetstest i urin som viser om hun er blitt gravid eller ikke.

Vanligvis settes ett befruktet egg tilbake til livmoren, dersom det er flere befruktede egg med god kvalitet vil disse kunne fryses ned og settes tilbake til kvinnens livmor etter opptining. Denne behandlingen betegnes ofte som «fryse forsøk». Tidspunkt for opptining og tilbakeføring krever nøye vurdering.

Mikroinjeksjon eller intracytoplasmatic sperm injection (ICSI) er enprøverørsmetode der én sædcelle injiseres direkte inn i et ubefruktet egg med en mikropipette. Dette skiller seg fra annen prøverørsbehandling der det tilsettes rundt 6000-7000 spermier til hvert enkelt egg, og det foregår en «naturlig» seleksjon mellom spermiene.

Mikroinjeksjon kan brukes hvis mannen har dårlig sædkvalitet, eller ved forsøk der vanlig IVF ikke har ført til befruktning. Det er tillatt å bruke donorsæd både ved IVF og ICSI. Prøverørsbehandling hvor man henter sæd fra mannens testikler eller bitestikler kalles TESA eller PESA. Dette er metoder som kan brukes dersom det ikke er levende spermier i mannens ejakulat.

Nedfrysing og tilbakeføring av befruktede egg er en metode som benyttes i stadig større omfang. Befruktede egg kan oppbevares i nedfrosset tilstand i fem år i henhold til lovverket. Det kreves skriftlig samtykke fra både kvinnen og mannen før opptining og tilbakeføring av befruktede egg.

Nedfrysning av eggstokkvev eller ubefruktede egg er et tilbud for kvinner som skal gjennomgå en behandling som kan påvirke deres fertilitet. Dette tilbudet er mest aktuelt for unge kvinner med kreft eller annen alvorlig sykdom som skal motta kjemoterapi eller strålebehandling.

Nedfrysing av ubefruktede egg av sosiale grunner, som å fryse egg i ung alder for å bruke disse når man ønsker barn senere i livet, er ikke lov i Norge. Nedfrysing av ovarialvev er sentralisert til Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet.

Nedfrysing av sæd eller testikkelvev er et tilbud til menn som skal gjennomgå en behandling som kan påvirke deres sædproduksjon. Sæd kan fryses ned til senere bruk ved assistert befruktning. Tilbud om nedfrysing av sæd finnes ved Oslo Universitetssykehus, Haugesund sjukehus, Haukeland universitetssykehus, St Olavs hospital, Universitetssykehuset Nord-Norge og Sykehuset telemark HF.

Preimplantasjonsdiagnostikk (PGD) er genetisk undersøkelse av et befruktet egg før det settes inn i livmoren. Målet med metoden er å redusere risikoen for å overføre alvorlig, arvelig sykdom eller utviklingsavvik fra foreldre et foster eller et fremtidig barn. Ved bruk av PGD blir kvinnen gravid ved assistert befruktning og det gjøres genetisk undersøkelse av det befruktede egget før det settes tilbake til kvinnens livmor.

Befruktede egg der den aktuelle kromosom- eller genfeilen finnes kan da velges bort før tilbakeføring. Det er strenge kriterier og alle søknader om PGD behandles i en egen nemnd.

Sannsynlighet for å bli gravid med assistert befruktninger omtrent 30 prosent per tilbakeføring av ett befruktet egg til kvinnens livmor. Ved økende alder hos kvinnen reduseres sannsynligheten for å lykkes. Av samtlige par som starter behandling, får omtrent 75 prosent av alle par barn.

En stadig økende andel barn fødes etter assistert befruktning. Behandlingen har vært forbundet med noe økt forekomst av svangerskapskomplikasjoner for mor og mulig uheldige effekter på barna sammenlignet med barn som er født etter vanlig befruktning. Hovedårsaken til dette har vært en betydelig økt forekomst av tvillinger sammenlignet med svangerskap etter vanlig befruktning.

De norske klinikkene har blitt svært oppmerksomme på dette og ved de fleste behandlinger med assistert befruktning settes det derfor nå tilbake bare ett befruktet egg per behandling. 

1.Ferraretti AP, Goossens V, Kupka M, Bhattacharya S, de Mouzon J, Castilla JA, et al. European IVF-Monitoring (EIM) Consortium for the European Society of Human Reproduction and Embryology (ESHRE). (2013) Assisted reproductive technology in Europe, 2009: results generated from European registers by ESHRE. Hum Reprod 28:2318-31.

2.Statistikk fra Medisinsk fødselsregister 2010 hos Folkehelseinstituttet 

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.