transplantasjon

Transplantasjon er overføring av celler, vev eller organer innen et individ eller mellom to individer. Dette kan være fra ett sted til et annet innen samme individ (autolog transplantasjon), fra ett individ til et annet individ innen samme art (allogen transplantasjon) eller mellom individer av ulik art, for eksempel fra gris til menneske (xenotransplantasjon). Transplantasjon mellom eneggede tvillinger kalles syngen transplantasjon.

Faktaboks

etymologi:
av trans- og plantare, ‘sette ned’

I Norge ble det i 2020 transplantert 240 nyrer, 30 hjerter, 28 lunger, 88 levere og 6 bukspyttkjertler.

Transplantasjonsimmunologi

Ved allogen transplantasjon vil mottakerens immunsystem reagere mot ukjente antigener (proteiner og karbohydrater) på overflaten av donorens celler. De mest kjente antigenene i denne sammenheng er karbohydratantigener i blodtypesystemet ABO og proteinantigener i HLA-systemet. Reaksjonen kan føre til en immunologisk avstøtningsreaksjon, også kalt forkastelse eller rejeksjon.

Ved allogen organtransplantasjon tar man i mindre grad hensyn til at også antistoffer fra giveren kan reagere mot celler hos mottakeren. Men ved transplantasjon av solide organer som hjerte, lever, lunge og nyre, kan mottakerens røde blodceller brytes ned (hemolysere) hvis giverens lymfocytter (en type hvite blodceller) følger med organet. Lymfocyttene vil kunne lage spesifikke antistoffer mot antigenene på mottakerens røde blodceller.

Ved stamcelletransplantasjon kan man se avstøtningsreaksjon i form av at transplantatcellene ikke etablerer seg i benmargen, såkalt manglende «take». Man må også ta hensyn til at transplantatet kan angripe mottakerens celler (se transplantat-mot-vertsreaksjon og transplantat-mot-leukemireaksjon).

Ved autolog transplantasjon skjer det ingen immunologisk avstøtningsreaksjon. Ved syngene transplantasjoner, det vil si transplantasjon mellom eneggede tvillinger, vil alle gener, og dermed alle proteiner, hos tvillingene være identiske. Immunapparatet hos pasienten vil ikke reagere på de genetisk identiske transplanterte cellene, og det vil derfor ikke skje en avstøtningsreaksjon.

Ved allogene transplantasjoner og ved xenotransplantasjoner vil immunsystemet hos pasienten gjenkjenne fremmede proteiner og karbohydrater på de transplanterte cellene og dermed starte en immunologisk betinget avstøtningsreaksjon. For å forhindre avstøtningsreaksjoner etter allogene transplantasjoner, må man behandle pasienten med immundempende behandling. Ved xenotransplantasjon er avstøtningsreaksjonene meget sterke.

Autologe transplantasjoner

Eksempler på autologe transplantasjoner er hudtransplantasjon, hårtransplantasjon og autolog stamcelletransplantasjon.

Allogene transplantasjoner

Allogene transplantasjoner, allotransplantasjoner, omfatter stamcelletransplantasjon og organtransplantasjoner. Organtransplantasjonsprogrammet i Norge ivaretar transplantasjoner av solide organer (hjerte, lunger, lever, nyre og bukspyttkjertel) samt øyceller. Transplantasjon av tarm utføres i Sverige. Allogen transplantasjon av kar utføres i Norge, som oftest i tilknytning til organtransplantasjon eller i forbindelse med større kirurgiske inngrep hos alvorlig syke kreftpasienter som i utgangspunket har et svekket immunsystem. Allogen transplantasjon av brusk og benvev utføres også i Norge, men uten at det gis immundempende behandling. Man antar at disse vevene ikke vil ødelegges ved en avstøtningsreaksjon, men mottakers immunsystem kan reagere mot rester av donors HLA i brusk og benvev, slik at det dannes antistoffer mot donors vevstyper.

Stamcelletransplantasjoner

Stamcelletransplantasjoner er transplantasjon av bloddannende stamceller fra benmargen. Derfor kalles det ofte benmargstransplantasjon. Viktige forutsetninger for etablering av allogen stamcelletransplantasjon er en god forståelse av hematologi og transplantasjonsimmunologi, teknologiske fremskritt som optimaliserer høsting av stamceller og tilstrekkelig immundempende behandling.

Organtransplantasjoner

Organtransplantasjoner er transplantasjon av solide organer (hjerte, lunger, lever, nyre, bukspyttkjertel og tarm) med tilhørende blodkar (arterier og vener) og andre strukturer som er viktige for organets funksjon. Viktige forutsetninger for etablering av organtransplantasjon er en god forståelse av transplantasjonsimmunologi, teknologiske fremskritt som optimaliserer kirurgi og oppdagelse av eller utvikling av stoffer som gir god immundempende behandling.

I Norge ble det i 2020 transplantert 240 nyrer, 30 hjerter, 28 lunger, 88 levere og 6 bukspyttkjertler.

Nyredonor kan være et familiemedlem, en venn eller en avdød donor. For andre organer benyttes nesten utelukkende avdød donor. Ved transplantasjon mellom familiemedlemmer velger man helst en donor som er ABO-blodtypeforlikelig med pasienten og som har en HLA-type mest mulig lik pasientens. Søsken er gunstige som nyregivere, da hvert søsken har 25 prosent sannsynlighet for å være HLA-identisk med pasienten. Identisk HLA-type mellom giver og mottaker gir betydelig redusert risiko for avstøtningsreaksjon.

Et annet krav ved organtransplantasjon er at det er ABO-forlikelighet mellom organgiveren og pasienten. En donor, altså organgiver, som har blodtype O, kan gi organer til pasienter med alle ABO-typer, mens en donor som er blodtype A, bare kan gi til pasienter som har blodtype A eller AB. Unntak kan gjøres hvis det er funnet en levende nyredonor med blodtype A eller B og pasienten ikke har for mye antistoffer mot donors blodtypeantigener. Det må da gis spesiell forbehandling og immundempende behandling.

Før man transplanterer organer, må man også undersøke om pasienten har antistoffer rettet mot donors HLA-molekyler. Slike HLA-antistoffer finnes oftest hos kvinner som har gjennomgått svangerskap og hos individer som er blitt immunisert med fremmede HLA-molekyler ved transfusjoner eller ved tidligere transplantasjoner. For å forsikre seg om at pasienten ikke har for sterke antistoffer mot donors HLA-molekyler, utfører man før organtransplantasjonen alltid en forlikelighetsprøve, der man undersøker om det finnes antistoffer i pasientens blodserum som reagerer med donorens HLA-molekyler. Transplantasjon med et ABO-uforlikelig organ, eller der pasienten har sterke antistoffer mot HLA-antigener i donororganet, gir høy risiko for at det transplanterte organet blir forkastet fra minutter til få timer etter transplantasjonen, såkalt hyperakutt avstøtningsreaksjon.

Alle organtransplanterte pasienter må behandles med immundempende behandling for at man skal kunne hindre avstøtningsreaksjoner. Dersom man transplanterer organer mellom individer med like HLA-typer, er risikoen for en avstøtningsreaksjon mindre og pasienten har behov for mindre immundempende behandling enn om man transplanterer mellom individer med ulik HLA-type.

Hjertetransplantasjon

Hjertetransplantasjon er overføring av et hjerte fra en hjernedød person til et levende individ som har hjertesvikt med svært kort forventet levetid. Hjertetransplantasjon er behandlingen av hjertesvikt som ikke lar seg helbrede med konvensjonell hjertesviktbehandling. Siden tilgangen på donorhjerter er begrenset, blir hjertetransplantasjon fortrinnsvis utført på relativt unge pasienter med god prognose etter transplantasjonen. Transplantasjon kan kun skje med et ABO-blodtypeforlikelig hjerte. HLA-likhet mellom donor og pasient reduserer risikoen for alvorlige avstøtningsreaksjoner. For å påvise begynnende avstøtningsreaksjoner tar man i den første tiden etter transplantasjonen hyppige biopsier av hjertet. Per 2018 fungerer om lag 80 prosent av de transplanterte hjertene fem år etter transplantasjonen.

Transplantasjon. Under en hjertetransplantasjon holdes pasienten i live med hjerte-lunge-maskin, mens hjertet fjernes, unntatt den delen av forkamrene hvor venene fra kroppen og lungene munner inn. Giverens hjerte prepareres slik at det som er igjen av pasientens forkamre, syes sammen med det nye hjertet, som så skjøtes til pasientens aorta (hovedpulsåren) og til lungepulsåren. A) Pasientens hjerte er blitt gjort klart for transplantasjon. Øvre og nedre hulvene er underbundet, og pasientens blodsirkulasjon holdes i gang av hjerte-lunge-maskinen. Aorta og lungearterien skjæres over langs de svarte stiplede linjene. Den delen som er avmerket med grått, fjernes. B) Det meste av hjertet med hjertekamrene er blitt fjernet. Bare de delene av forkamrene hvor lungevenene og hulvenene munner ut, er igjen. C) Fra donorhjertet (som her sees bakfra) har man fjernet det meste av venstre forkammer med de fire lungevenenes munninger og også den største delen av høyre forkammer med munningen til nedre hulvene. Øvre hulvene er underbundet. Aorta er avstengt med en klemme, slik at det oksygenrike blodet fra hjerte-lunge-maskinen pumpes gjennom hjertets kransarterier og forlater hjertet gjennom slangen ved a. D) Transplantasjonen er avsluttet. Man ser hjertet bakfra. Det som er igjen av pasientens hjerte, har grå farge. Donorhjertet er farget. Sykdommer som kan kreve hjertetransplantasjon, er virusinfeksjoner i hjertemuskulaturen, gjentatte infarkter og klaffefeil som ikke lar seg korrigere kirurgisk.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Levertransplantasjon

Levertransplantasjon er en effektiv behandling for kronisk og akutt leversvikt samt leverkreft som ikke lar seg behandle på annen måte. Pasienter som gjennomgår levertransplantasjon har som oftest fått ødelagt leveren av autoimmune sykdommer, alkohol eller primær leverkreft. HLA-likhet mellom donor og pasient ser ikke ut til å ha noen særlig effekt på transplantatoverlevelsen etter levertransplantasjon. Pasientoverlevelsen er per 2018 på om lag 95 prosent ett år etter og 85 prosent fem år etter levertransplantasjon, men det er betydelige forskjeller mellom de ulike diagnosene.

Levertransplantasjon er en vanskeligere operasjon enn andre transplantasjoner. Pasientens egen lever fjernes med et stykke av nedre hulvene, og giverens lever med tilsvarende venestykke sys inn. I alt fire blodkarskjøtinger og en gallegangsskjøting må utføres.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Lungetransplantasjon

Lungetransplantasjon benyttes som behandling av kronisk lungesvikt. En av de hyppigste indikasjonene for lungetransplantasjon er den medfødte genetiske sykdommen cystisk fibrose. Til å begynne med transplanterte man bare den ene lungen, men nå transplanteres nesten alltid begge lungene. Dersom både hjertet og lungene har sviktet hos en pasient, kan man gjøre en kombinert hjerte- og lungetransplantasjon.

Nyretransplantasjon

Nyretransplantasjon benyttes som behandling av kronisk nyresvikt, det vil si ved uremi. Alternativet til nyretransplantasjon er å behandle pasientene med dialyse. Nyretransplantasjon gir en mye bedre livskvalitet for pasienten enn dialysebehandling. For samfunnet er nyretransplantasjon også mye billigere enn dialysebehandling over tid.

Ved nyretransplantasjon blir donornyrens blodkar koblet til bekkenkarene, og donornyrens urinleder blir forbundet med pasientens blære. Av operasjonstekniske grunner plasseres ikke donornyren på den gamle nyrens plass, men i bekkenet. Der kan den lettere kobles til de store blodårene og urinblæren. Det er også lettere å ta vevsprøve fra et nyretransplantat i bekkenet. Pasientens egne nyrer blir ikke fjernet, med mindre de syke nyrene fører til problemer for pasienten.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Bukspyttkjerteltransplantasjon

Bukspyttkjerteltransplantasjon utføres for å helbrede eller lindre diabetes mellitus ved at øycellene i den transplanterte bukspyttkjertelen produserer insulin. Nå utføres også i økende grad transplantasjon av rensede øyer fra bukspyttkjertel. Dette er et betydelig enklere inngrep, idet man injiserer øyene i levervenen, slik at øyene slår seg ned i leveren. Resultatene er foreløpig ikke fullt så gode som ved transplantasjon av hele bukspyttkjertelen, da de fleste transplanterte fortsatt trenger noe insulin. Grunnen til at man likevel gjør det, er at det hjelper pasienter med ustabil diabetes med varierende insulinbehov.

Fremtidsutsikter

Organtransplantasjon kan bli en bedre behandling for flere pasienter i fremtiden hvis man lykkes med å øke tilgangen på organer og samtidig skreddersy immundempende behandling. Tilgang på organer kan økes ved høyere antall levende nyregivere, ved større aksept av avdød donor, ved at man begynner å benytte organer fra dyr, kalt xenotransplantasjon, eller ved å dyrke celler fra pasienten selv på et denaturert reisverk fra dyreorganer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg