Transplantasjon. Ved nyretransplantasjon blir donornyrens blodkar koblet til bekkenkarene, og donornyrens urinleder blir forbundet med pasientens blære. Av operasjonstekniske grunner plasseres ikke donornyren på den gamle nyrens plass, men i bekkenet. Der kan den lettere kobles til de store blodårene og urinblæren. Det er også lettere å ta vevsprøve fra et nyretransplantat i bekkenet. Pasientens egne nyrer blir ikke fjernet, med mindre de syke nyrene fører til problemer for pasienten.
Transplantasjon. Under en hjertetransplantasjon holdes pasienten i live med hjerte-lunge-maskin, mens hjertet fjernes, unntatt den delen av forkamrene hvor venene fra kroppen og lungene munner inn. Giverens hjerte prepareres slik at det som er igjen av pasientens forkamre, syes sammen med det nye hjertet, som så skjøtes til pasientens aorta (hovedpulsåren) og til lungepulsåren. A) Pasientens hjerte er blitt gjort klart for transplantasjon. Øvre og nedre hulvene er underbundet, og pasientens blodsirkulasjon holdes i gang av hjerte-lunge-maskinen. Aorta og lungearterien skjæres over langs de svarte stiplede linjene. Den delen som er avmerket med grått, fjernes. B) Det meste av hjertet med hjertekamrene er blitt fjernet. Bare de delene av forkamrene hvor lungevenene og hulvenene munner ut, er igjen. C) Fra donorhjertet (som her sees bakfra) har man fjernet det meste av venstre forkammer med de fire lungevenenes munninger og også den største delen av høyre forkammer med munningen til nedre hulvene. Øvre hulvene er underbundet. Aorta er avstengt med en klemme, slik at det oksygenrike blodet fra hjerte-lunge-maskinen pumpes gjennom hjertets kransarterier og forlater hjertet gjennom slangen ved a. D) Transplantasjonen er avsluttet. Man ser hjertet bakfra. Det som er igjen av pasientens hjerte, har grå farge. Donorhjertet er farget. Sykdommer som kan kreve hjertetransplantasjon, er virusinfeksjoner i hjertemuskulaturen, gjentatte infarkter og klaffefeil som ikke lar seg korrigere kirurgisk.
Transplantasjon. Levertransplantasjon er en vanskeligere operasjon enn andre transplantasjoner. Pasientens egen lever fjernes med et stykke av nedre hulvene, og giverens lever med tilsvarende venestykke syes inn. I alt fire blodkarskjøtninger og en gallegangsskjøtning må utføres.
Transplantasjon er overføring av celler, vev eller organer innen et individ eller mellom to individer. Dette kan være fra ett sted til et annet innen samme individ (autolog transplantasjon), fra ett individ til et annet individ innen samme art (allogen transplantasjon) eller mellom individer av ulik art, for eksempel fra gris til menneske (xenotransplantasjon).
Ved autolog transplantasjon skjer det ingen immunologisk avstøtningsreaksjon, også kalt forkastelse eller rejeksjon. Ved syngene transplantasjoner, det vil si transplantasjon mellom eneggede tvillinger, vil alle gener, og dermed alle proteiner, hos tvillingene være identiske. Immunapparatet hos pasienten vil da ikke gjenkjenne de genetisk identiske transplanterte cellene, og det vil derfor ikke skje en avstøtningsreaksjon.
Ved allogene transplantasjoner og ved xenotransplantasjoner vil immunapparatet hos pasienten gjenkjenne fremmede proteiner på de transplanterte cellene og dermed starte en immunologisk betinget avstøtningsreaksjon. For å forhindre avstøtningsreaksjoner etter allogene transplantasjoner må man behandle pasienten med immunsuppressiv behandling. Ved xenotransplantasjon er avstøtningsreaksjonene meget sterke.
Eksempler på autologe transplantasjoner er hudtransplantasjoner, hårtransplantasjoner og autologe stamcelletransplantasjoner.
Ved hudtransplantasjoner flyttes frisk hud fra et uskadet kroppsområde til et område som er skadet. Dette brukes mye ved behandling av brannskader.
Hårtransplantasjon for skallethet gjøres ved at små hudbiter fra behåret hodehud stanses ut og flyttes til et tilsvarende utstanset mottakerhull i den skallete issehuden.
Autolog benmargtransplantasjon, også kalt stamcelletransplantasjon, utføres for at man skal kunne redde benmargsfunksjonen etter høydosebehandling av kreft med cellegift . Da den autologe benmargstransplantasjonen egentlig ikke er en transplantasjon, benytter man nå helst begrepet stamcellestøtte om denne behandlingsformen.
Allogene transplantasjoner, allotransplantasjoner, omfatter stamcelletransplantasjon og organtransplantasjoner.
I Norge ble det i 2017 transplantert 274 nyrer, 32 hjerter, 35 lunger, 102 levere og 24 bukspyttkjertler.
Alle organtransplanterte pasienter må behandles med immunsuppressiv behandling for at man skal kunne hindre avstøtningsreaksjoner. Dersom man transplanterer organer mellom individer med like HLA-typer, er risikoen for en avstøtningsreaksjon mindre enn om man transplanterer mellom individer med ulik HLA-type. Det transplanterte organet fungerer derfor lenger hvis pasienten får et organ fra en organgiver med HLA-typer lik pasientens.
Et annet krav ved organtransplantasjon er at det er ABO-forlikelighet mellom organgiveren og pasienten. En donor , altså organgiver, som er blodtype O, kan gi organer til pasienter med alle ABO-typer, mens en donor som er blodtype A, bare kan gi til pasienter som har blodtype A eller AB. Unntak kan gjøres hvis det er funnet en levende nyredonor med blodtype A eller B og pasienten ikke har for mye antistoffer mot donors blodtypeantigener. Det må da gis spesiell forbehandling og immunsuppresjon.
Før man transplanterer organer, må man også undersøke om pasienten har antistoffer rettet mot donors HLA-molekyler. Slike HLA-antistoffer finnes oftest hos kvinner som har gjennomgått svangerskap og hos individer som er blitt immunisert med fremmede HLA-molekyler ved transfusjoner eller ved tidligere transplantasjoner. For å forsikre seg om at pasienten ikke har for sterke antistoffer mot donors HLA-molekyler, utfører man før transplantasjonen alltid en forlikelighetsprøve, der man undersøker om det finnes antistoffer i pasientens serum som reagerer med donors HLA-molekyler. Transplantasjon med et ABO-uforlikelig organ, eller der pasienten har sterke antistoffer mot HLA-antigener i donororganet, gir høy risiko for at det transplanterte organet blir forkastet fra minutter til få timer etter transplantasjonen, såkalt hyperakutt avstøtningsreaksjon.
Ved transplantasjon mellom familiemedlemmer velger man helst en donor som er ABO-blodtypeforlikelig med pasienten og som har en HLA-type mest mulig lik pasientens. Søsken er gunstige som nyregivere, da hvert søsken har 25 prosent sannsynlighet for å være HLA-identisk med pasienten. HLA-identitet mellom giver og mottaker gir betydelig redusert risiko for avstøtningsreaksjon og pasienten vil vanligvis beholde en HLA-identisk nyre så lenge hun eller han lever.
Hjertetransplantasjon er overføring av et hjerte fra en hjernedød person til et levende individ som har hjertesvikt med svært kort forventet levetid. Hjertetransplantasjon er behandlingen av hjertesvikt som ikke lar seg helbrede med konvensjonell hjertesviktbehandling. Siden tilgangen på donorhjerter er begrenset, blir hjertetransplantasjon fortrinnsvis utført på relativt unge pasienter med god prognose etter transplantasjonen. Transplantasjon kan kun skje med et ABO-blodtypeforlikelig hjerte. HLA-likhet mellom donor og pasient reduserer risikoen for alvorlige avstøtningsreaksjoner. For å påvise begynnende avstøtningsreaksjoner tar man i den første tiden etter transplantasjonen hyppige biopsier av hjertet. Per 2018 fungerer om lag 80 prosent av de transplanterte hjertene fem år etter transplantasjonen.
Levertransplantasjon er en effektiv behandling for kronisk og akutt leversvikt samt leverkreft som ikke lar seg behandle på annen måte. Pasienter som gjennomgår levertransplantasjon har som oftest fått ødelagt leveren av autoimmune sykdommer, alkohol eller primær leverkreft. HLA-likhet mellom donor og pasient ser ikke ut til å ha noen særlig effekt på transplantatoverlevelsen etter levertransplantasjon. Pasientoverlevelsen er per 2018 på om lag 95 prosent ett år etter og 85 prosent fem år etter levertransplantasjon, men det er betydelige forskjeller mellom de ulike diagnosene.
Lungetransplantasjon benyttes som behandling av kronisk lungesvikt. En av de hyppigste indikasjonene for lungetransplantasjon er den medfødte genetiske sykdommen cystisk fibrose. Til å begynne med transplanterte man bare den ene lungen, men nå transplanteres nesten alltid begge lungene. Dersom både hjertet og lungene har sviktet hos en pasient, kan man gjøre en kombinert hjerte- og lungetransplantasjon.
Nyretransplantasjon benyttes som behandling av kronisk nyresvikt , det vil si ved uremi. Alternativet til nyretransplantasjon er å behandle pasientene med dialyse. Nyretransplantasjon gir en mye bedre livskvalitet for pasienten enn dialysebehandling. For samfunnet er nyretransplantasjon også mye billigere enn dialysebehandling over tid.
Ved transplantasjonen blir donornyrens blodkar koblet til bekkenkarene og donornyrens urinleder blir forbundet med pasientens blære. Pasientens egne nyrer blir ikke fjernet, med mindre de syke nyrene fører til problemer for pasienten for eksempel store cystenyrer.
Nyrer transplanteres fra en levende donor med nær relasjon til pasienten (familie eller venn) eller fra en hjernedød giver (avdød donor). Donasjon av nyre fra levende donor i Norge utgjør 30-40 prosent av alle nyretransplantasjoner og bidrar til å bedre den totale tilgangen på nyrer. I Norge får alle med nyresvikt tilbud om nyretransplantasjon, dersom slik operasjon er forsvarlig.
Ved transplantasjon av nyre fra avdød donor, forsøker man også å finne en nyre som har en HLA-type mest mulig lik pasientens HLA-type. For å oppnå dette har de nordiske land opprettet samarbeidsorganisasjonen Scandiatransplant, som er ansvarlig for utveksling av nyrer og andre organer mellom de nordiske landene. HLA-typene og ABO-typene til pasienter som venter på en nyre fra avdød donor, blir registrert i en ventelistedatabase i Scandiatransplants hovedkvarter i Århus i Danmark.
Når donorene blir tilgjengelige ved et sykehus i Norden, blir disse HLA- og ABO-typet. Man søker deretter i Scandiatransplants database for å finne pasienter på ventelisten som er ABO- og HLA-forlikelige med donor. Dersom det er full HLA- og ABO-forlikelighet med en pasient på Scandiatransplants venteliste, plikter donorsykehuset å tilby den ene donornyren til vedkommende pasient. Hvis man ikke finner en pasient som er HLA- og blodtypeforlikelig i Scandiatransplants database, benyttes donornyren lokalt ved eget transplantasjonssenter, og den gis da vanligvis til en pasient med størst HLA-likhet med donor. Pasienter som har mange og sterke antistoffer mot ulike HLA-antigener gis også høy prioritet dersom det foreligger donornyre med HLA-typer de ikke har antistoffer mot.
Bukspyttkjerteltransplantasjon utføres for å helbrede eller lindre diabetes mellitus ved at øycellene i den transplanterte bukspyttkjertelen produserer insulin. Nå utføres også i økende grad transplantasjon av rensede øyer fra bukspyttkjertel. Dette er et betydelig enklere inngrep, idet man injiserer øyene i levervenen, slik at øyene slår seg ned i leveren. Resultatene er foreløpig ikke fullt så gode som ved transplantasjon av hele bukspyttkjertelen, da de fleste transplanterte fortsatt trenger noe insulin. Grunnen til at man likevel gjør det, er at det hjelper pasienter med ustabil diabetes med varierende insulinbehov.
Organtransplantasjon kan bli en bedre behandling for flere pasienter i fremtiden hvis man lykkes med å øke tilgangen på organer og samtidig skreddersy immunsuppressiv behandling. Tilgang på organer kan økes ved høyere andel levende nyregivere, ved større aksept av avdød donor, ved at man begynner å benytte organer fra dyr, kalt xenotransplantasjon, eller ved å dyrke celler fra pasienten selv på et denaturert reisverk fra dyreorganer.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.