transplantasjon

I Norge ble det i 2006 transplantert 212 nyrer, 32 hjerter, 24 lunger, 62 levere, 6 bukspyttkjertler og 63 allogene benmarger (dvs. stamcelletransplantasjoner).

Alle organtransplanterte pasienter må behandles med immunsuppressiv behandling for at man skal kunne hindre avstøtningsreaksjoner. Dersom man transplanterer organer mellom individer med like HLA-typer (se HLA), er risikoen for en avstøtningsreaksjon mindre enn om man transplanterer mellom individer med ulik HLA-type. Det transplanterte organet funksjonerer derfor lenger hvis pasienten får et organ fra en donor med en HLA-type lik pasientens.

Et annet absolutt krav ved organtransplantasjon er at det er ABO-forlikelighet (se blodtyper) mellom donor og pasient. En donor som er blodtype O, kan gi organer til pasienter med alle ABO-typer, mens en donor som er blodtype A, bare kan gi til pasienter som har blodtype A eller AB.

Før man transplanterer organer, må man også forsikre seg om at pasienten ikke har antistoffer rettet mot donors HLA-molekyler. Slike HLA-antistoffer kan finnes hos kvinner som har hatt mange svangerskap, og hos individer som er blitt immunisert med fremmede HLA-molekyler ved blodtransfusjoner eller ved tidligere transplantasjoner. For å forsikre seg om at pasienten ikke har antistoffer mot donors HLA-molekyler, utfører man før transplantasjonen alltid en forlikelighetsprøve, der man undersøker om det finnes antistoffer i pasientens serum som reagerer med donors HLA-molekyler. Transplantasjon med et ABO-uforlikelig organ, eller der pasienten har antistoffer mot donororganet, fører vanligvis til at det transplanterte organet blir forkastet og ødelagt fra minutter til noen få timer etter transplantasjonen (hyperakutt avstøtningsreaksjon).

Hjertetransplantasjon, overføring av hjerte fra en død person til et levende individ som har en dødelig hjertelidelse. Hjertetransplantasjon er behandlingen av hjertesvikt (se hjertesykdom) som ikke lar seg helbrede med konvensjonell hjertesviktbehandling. Siden tilgangen på donorhjerter er begrenset, blir hjertetransplantasjon fortrinnsvis utført på relativt unge pasienter med god prognose etter transplantasjonen. Transplantasjon kan kun skje med et ABO-blodtypeforlikelig hjerte. HLA-likhet mellom donor og pasient reduserer risikoen for alvorlige avstøtningsreaksjoner. For å påvise begynnende avstøtningsreaksjoner tar man den første tiden etter transplantasjonen hyppige hjertebiopsier. Om lag 75 % av de transplanterte hjertene funksjonerer tre år etter transplantasjonen. Se også hjerte.

Levertransplantasjon er en effektiv behandling for kronisk leversvikt som ikke lar seg behandle på annen måte. De fleste pasientene som får levertransplantasjon, har fått ødelagt leveren på grunn av autoimmune leversykdommer. Ved noen transplantasjonssentra transplanterer man også lever på pasienter som har fått leversvikt (levercirrhose) etter alkoholmisbruk, dersom pasienten har sluttet å bruke alkohol. HLA-likhet mellom donor og pasient ser ikke ut til å ha noen særlig effekt på transplantatoverlevelsen etter levertransplantasjon. Transplantatoverlevelsen for lever etter tre år er om lag 75 %.

Lungetransplantasjon benyttes som behandling av kronisk lungesvikt. En av de hyppigste indikasjonene for lungetransplantasjon er den medfødte genetiske sykdommen cystisk fibrose. Til å begynne med transplanterte man bare den ene lungen, men nå transplanteres i økende grad begge lunger. Dersom både hjertet og lungene har sviktet hos en pasient, kan man gjøre en kombinert hjerte- og lungetransplantasjon.

Nyretransplantasjon benyttes som behandling av kronisk nyresvikt (uremi). Alternativet til nyretransplantasjon er å behandle pasientene med kunstig nyre (dialysebehandling). Nyretransplantasjon gir en mye bedre livskvalitet for pasienten enn dialysebehandling. For samfunnet faller nyretransplantasjon også mye billigere enn dialysebehandling.

Ved transplantasjonen blir donornyrens blodkar koblet til bekkenkarene, og donornyrens urinleder blir forbundet med pasientens blære. Pasientens egne nyrer blir ikke fjernet, med mindre de syke nyrene fører til problemer for pasienten (f.eks. store cystenyrer).

Nyrer transplanteres fra en giver i nær familie (familiedonasjon) eller fra en hjernedød giver (nekrotransplantasjon). Fordi familiedonasjon av nyrer er svært vanlig i Norge (ca. 40 % av alle nyretransplantasjoner), er den totale tilgangen på nyrer svært god sammenlignet med andre land. I Norge får alle med nyresvikt tilbud om nyretransplantasjon, dersom slik operasjon er forsvarlig.

Ved familietransplantasjon velger man en donor som er ABO-blodtypeforlikelig med pasienten og som har en HLA-type mest mulig lik pasientens. Søsken er gunstigst som nyregivere, da hvert søsken har 25 % sannsynlighet for å være HLA-identisk med pasienten. HLA-identitet mellom giver og mottaker gir betydelig redusert risiko for avstøtningsreaksjon, og pasienten vil vanligvis beholde en HLA-identisk nyre så lenge han lever.

Ved nekrotransplantasjon forsøker man også å finne en nyre som har en HLA-type mest mulig lik pasientens HLA-type. For å oppnå dette har de nordiske land opprettet samarbeidsorganisasjonen Scandiatransplant, som er ansvarlig for utveksling av nyrer og andre organer mellom de nordiske landene. HLA-typene og ABO-typene til pasienter som venter på en nekronyre, blir registrert i en ventelistedatabase i Scandiatransplants hovedkvarter i Århus. Når nekrogivere blir tilgjengelige ved sykehus i Norden, blir disse giverne HLA- og ABO-typet, og man søker deretter i Scandiatransplants database for å finne pasienter på ventelisten som er ABO- og HLA-forlikelige med donor. Dersom det er full HLA- og ABO-forlikelighet med en pasient på Scandiatransplants venteliste, plikter donorsykehuset å tilby den ene nekronyren til vedkommende pasient. Hvis man ikke finner en pasient som er HLA- og blodtypeforlikelig i Scandiatransplants database, benyttes donornyren lokalt ved eget transplantasjonssenter, og den gis da vanligvis til en pasient med størst HLA-likhet med donor.

Bukspyttkjerteltransplantasjon utføres for å helbrede eller lindre diabetes mellitus ved at de øycellene i den transplanterte bukspyttkjertelen produserer insulin. Nå utføres også i økende grad transplantasjon av rensede øyer fra bukspyttkjertel. Dette er et betydelig enklere inngrep, da man her injiserer øyene i levervenen, slik at øyene slår seg ned i leveren. Resultatene er foreløpig ikke fullt så gode som ved transplantasjon av hele bukspyttkjertelen, da de fleste transplanterte fortsatt trenger noe insulin. Grunnen til at man likevel gjør det, er at det hjelper pasienter med ustabil diabetes med varierende insulinbehov.