Mani, tilstand kjennetegnet ved sykelig grad av vedvarende løftet, ekspansivt eller irritabelt stemningsleie.

Mani brukes også i dagligtale som betegnelse for sterk religiøs ekstase eller heftige lidenskaper (å være manisk opptatt av noe). Denne bruken av ordet mani må skilles fra den psykiatriske betydningen.

Maniske episoder forekommer som ledd i bipolar lidelse (manisk-depressiv lidelse). Enkeltstående episoder av mani kan også forekomme ved andre sykdommer, bivirkninger av legemidler og påvirkning av rusmidler.

Personen vil ha nedsatt behov for søvn, og sterkt økt målrettet aktivitet (for eksempel arbeid, sosialt). Samtidig er han lett distraherbar, har tankeflukt, og er mer pratsom enn vanlig. Svær selvovervurdering som kan gli over i storhetsforestillinger, er vanlig, og personen vil lett engasjere seg i lystbetonte aktiviteter som innebærer høy risiko for senere ubehagelige konsekvenser. Grov svikt i vurderingsevnen og ukritisk atferd som personen selv ikke har forståelse for eller innsikt i, er vanlig.

Ved de mest uttalte former for mani vil personen fremtre klart syk («gal») i andres øyne. Men det kan være vanskelig å vurdere om atferd som for eksempel høyt tempo, rask tale, høyt pengeforbruk og stor seksuell aktivitet er en persons vanlige væremåte eller uttrykk for ukritisk atferd når man ikke kjenner personens bakgrunn og vanlige væremåte. Diagnosen mani vil derfor svært ofte kreve informasjon fra nære pårørende og andre som står personen nær. Mani oppfattes som en psykotisk tilstand og skilles fra den mildere formen hypomani.

Behandlingen av de maniske episoder er medikamentell. Mange vil dessuten ha behov for omsorg i sykehus slik at man kan hindre at personene i sin maniske tilstand skal skade seg selv eller andre.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.