Bipolar lidelse, moderne betegnelse for manisk-depressiv psykose og ikke-psykotiske psykiske lidelser som nevrobiologisk og klinisk er beslektet med manisk-depressiv psykose. Denne gruppen lidelser sammenfattes også ofte under begrepet bipolar spektrum-lidelser. Ca. 1 % av befolkningen vil i løpet av sitt liv utvikle manisk-depressiv psykose, som i dag betegnes som bipolar lidelse type I. De ikke-psykotiske formene av bipolar lidelse (type II–III) er betydelig hyppigere og forekommer hos anslagsvis 2–4 % av befolkningen.

Familie-, tvilling- og adopsjonsstudier har entydig vist at bipolare lidelser er arvelige sykdommer. Omkring 20 % av barn til personer med bipolar lidelse type I vil selv få lidelsen. Oppfølgingsundersøkelser av overlevende etter konsentrasjonsleiropphold har vist at selv ekstreme påkjenninger ikke øker forekomst av bipolare lidelser, men derimot andre typer psykiske lidelser, inklusive andre former for psykoser. Hvor på genomet det arvemessige grunnlag for de ulike formene for bipolare lidelser ligger, er ikke endelig fastlagt. Antagelig har en kombinasjon av flere ulike alleler betydning.

Det er ved bipolare lidelser påvist en rekke funksjonsforandringer i sentralnervesystemet ved elektrofysiologiske og billedundersøkelser som ERP, SPECT, PET og fMRI, men ingen av forandringene er isolert sett spesifikke for bipolare lidelser. Hos eldre med bipolare lidelser vil det ved MR-undersøkelse av hjernen oftere enn hos friske påvises ikke-spesifikke endringer i hvit substans. Betydningen av dette er usikker.

Tilstanden debuterer vanligvis i ungdomsårene med periodevise adferdsforstyrrelser og endret stemningsleie. Lidelsen kan også debutere i barneår, da oftest i form av adferdsforstyrrelser og periodisk sosial angst og tilbaketrekning. Hos minst halvparten utløses første sykdomsepisode av en ytre belastende hendelse. De aller fleste får flere sykdomsperioder i løpet av livet. Den gjennomsnittlige tiden fra første til andre sykdomsperiode er omkring 3–5 år. Senere kan tiden mellom sykdomsepisodene være kortere hvis tilstanden forblir ubehandlet.

Ved bipolare lidelser er personen – i det minste i de første årene – i perioder upåfallende, i andre perioder deprimert eller oppstemt (hypoman, manisk). I de depressive periodene er tradisjonell tristhet ofte lite uttalt. Det mest påfallende er at evnen til å reagere følelsesmessig (for eksempel med glede eller sinne) er svekket eller helt borte. Interesse for aktiviteter som tidligere gav glede er også borte. Det gjelder også seksualitet. Pasienten har et pessimistisk syn på fortid og fremtid. Urimelige selvbebreidelser og skyldfølelse forekommer. Hos noen kan disse bære preg av rene vrangforestillinger som for eksempel økonomisk ruin, eller at man er skyld i andres sykdom eller problemer. Håpløshet og selvmordstanker er vanlig. Appetitten er ofte redusert og markert vekttap er ikke sjelden. Personen mangler helt energi, er ubesluttsom og initiativløs og kan ofte bli liggende på grunn av tretthet. Konsentrasjonssvikt er regelen.

Depresjoner som ledd i en bipolar lidelse skiller seg ut fra andre former for depresjoner ved at det er forstyrrelser i regulering av biologiske rytmer og funksjoner (melankoli). For eksempel kommer drømmefasene (REM-fase, søvn) tidligere enn normalt, og personen våkner ofte flere timer tidligere om morgenen enn vanlig. Samtidig er det en klar døgnvariasjon i stemningsleiet, i det pasienten gjennomgående føler seg kvikkere og mindre tung om kvelden. Sterkt økt søvnmengde i løpet av døgnet (hypersomni) uten at pasienten føler seg uthvilt er også vanlig, i motsetning til andre typer depressive lidelser hvor lite og forstyrret søvn er regelen. Ved såkalte agiterte former (mye angst) kan tilsynelatende fullstendig mangel på søvn forekomme. Ved mindre uttalt angst kan en depresjon som ledd i en bipolar lidelse forveksles med sosial fobi, fordi pasienten trekker seg bort fra sosial kontakt og føler uro og engstelse i samvær med andre. Episodisk sosial fobi bør derfor alltid vekke mistanke om underliggende bipolar lidelse. Hos enkelte kan det også forekomme uttalte tvangssymptomer, spesielt tvangstanker (obsessiv kompulsiv lidelse).

Ulike fysiske symptomer som smerter i kroppen, fordøyelsesplager, svimmelhet og hodepine er vanlig, og gjør at personen kan tro han har en kroppslig sykdom. Periodiske hypokondre forestillinger kan derfor være uttrykk for gjentatte melankolske depresjoner som ledd i en bipolar lidelse.

Varigheten av en depressiv episode er ubehandlet vanligvis 6–9 måneder med full tilfriskning.

De fleste pasientene (type I og type II) har også oppstemte perioder eller motsatte symptomer av depresjon. Derfor har disse lidelsene fått navnet bipolar, som betyr 'to motpoler'. Stemningsleiet er hevet på en måte som gjør at det ikke harmoniserer med personens omstendigheter.

I sin mest uttalte form (bipolar lidelse type I) er stemningsleiet ukontrollerbart hevet og ledsaget av økt energi som fører til overaktivitet, taleflom og redusert søvnbehov (mani). Normale sosiale hemninger er tapt, personen er lett distraherbar og impulsstyrt. Kombinasjonen av tap av kritisk sans og sosiale hemninger kombinert med en opplevelse av ubegrensede egne evner og muligheter, og aktivitetstrang, kan medføre ekstravagante planer, hemningsløst pengeforbruk, tilfeldige seksuelle kontakter, men også aggressivitet hvis aktiviteten forsøkes stoppet.

Ved bipolar lidelse type II er symptomene noe mindre markerte og kan for utenforstående som ikke kjenner personens vanlige adferdsmønster, feilaktig oppfattes som uttrykk for uvanlig vitalitet og energi (hypomani). Personen selv har som regel ingen innsikt i at stemningsleiet er sykelig hevet. Mange personer kan i maniske og hypomane perioder være svært kreative og med sin store energi kan de få utført mye, men det er alltid en riskio for at tilstanden kan gli over i ukritiskhet og dermed uproduktiv og endog negativ aktivitet.

Raske svingninger (rapid cycling) betegner bipolare lidelser hvor personen har minst fire depressive eller maniske/hypomane perioder i løpet av ett år.

Type III brukes ofte om personer som bare har depressive perioder med typisk melankolsk preg, og hvor det er familiemedlemmer som har hatt bipolar lidelse type I eller type II. Disse kan under behandling med ulike legemidler reagere med forbigående oppstemthet (hypomani).

Bipolare lidelser fører ofte til mange livsproblemer, blant annet på grunn av uheldige og skadelige aktiviteter i oppstemte perioder (økonomiske disposisjoner, utroskap), men også på grunn av langtidseffekter av de depressive periodene (kronifisering av depressive symptomer med reduserte kognitive funksjoner).

Risikoen for død i form av ulykker eller selvmord er sju ganger større enn forventet. Det er også en markert økning i risko for å utvikle stoff- eller alkoholproblemer, spesielt ved bipolar lidelse type II.

En positiv side ved bipolare lidelser er at kunstnerisk kreativitet forekommer hyppigere enn ved andre psykiske lidelser, og hyppigere enn det som kan forventes ut fra tilfeldighet. I hypomane perioder kan slike personer også oppnå mer og være mer grensesprengende enn «vanlige» mennesker, noe som kan komme fellesskapet til gode. Eksempler på avdøde kjente personer som led av bipolar lidelse er Martin Luther, Thomas Jefferson, Johan Wolfgang von Goethe, Henrik Wergeland, Robert Schumann, Amalie Skram, Arne Garborg, Winston Churchill, Lev Tolstoj og Johan Borgen.

Den viktigste behandlingen av bipolare lidelser er ulike type legemidler, men tillegg av psykoterapi kan også være nødvendig hos mange. Depressive episoder behandles med antidepressive legemidler, men faren for at disse kan utløse en manisk eller hypoman episode gjør at man som regel vil kombinere slik behandling med stemningsstabiliserende legemidler som for eksempel litium og antiepileptika. Ved dype depresjoner er elektrostimulering (se ECT) den mest effektive og skånsomme behandlingen.

Ved episoder med mani brukes legemidler som demper overaktivitet. I lette tilfeller kan litium eller antiepileptika brukes, men ved mer uttalt mani brukes ofte også nevroleptika.

Nye sykdomsepisoder kan hos mange forebygges ved inntak av grunnstoffet litium eller antiepileptisk medikasjon, selv om disse pasientene normalt ikke har epilepsi. I enkelte tilfeller kan man også bruke nevroleptika som langtidsbehandling.

Psykoterapi vil først og fremst fokusere på å formidle mest mulig kunnskap om sykdommen (psykoedukasjon) samt vektlegge en regelmessig livsførsel (såkalt sosial rytmeterapi). Spesielt ved kronifisering av depressive tilstander vil noen også kunne ha utbytte av individuell psykoterapi, oftest av kognitiv type (kognitiv psykoterapi).

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.