Miljø er de kårene som en organisme utvikler seg og lever i. Hos mennesket snakker man om det åndelige miljø, det sosiale miljø, det fysiske miljø og lignende. I arvelighetslæren (genetikk) betegner miljø de ytre kårene som sammen med nedarvede egenskaper (genotypen) bestemmer individets fremtoningspreg (fenotypen).
omverden, omgivelser
For encellede organismer består omgivelsene av væsken omkring dem, det være seg sjøvann eller annet vann i naturen, eller, når det gjelder en parasitt, vertens kroppsvæske. Hos flercellede organismer, og særlig hos landdyrene, er livssituasjonen mye mer innviklet. Likevel er situasjonen på det cellulære nivå prinsipielt den samme også hos disse høyere organismene, for hver celle er omgitt av et tynt væskelag: den ekstracellulære væsken eller vevsvæsken.
Fordi denne væsken utgjør de direkte omgivelsene for alle cellene i en flercellet organisme, og fordi cellenes utvikling foregår via denne væsken, har vevsvæsken fått navnet milieu intérieur ('internt eller innvendig miljø'). Dette navnet fikk den for mer enn hundre år siden av den berømte franske fysiologen Claude Bernard (1813–1878). Alt utenfor kroppen, omverdenen, og innholdet i de organene som står i åpen forbindelse med utenverdenen (for eksempel lungene og fordøyelseskanalen) inngår i begrepet milieu extérieur ('utvendig miljø'). Betegnelsen miljø brukes vanligvis om det utvendige miljøet: organismens direkte omgivelser.
En biologisk lov sier at fremtoningspreget (fenotypen) av en organisme bestemmes av arveanleggene (genotypen) og miljøet. En befruktet eggcelle er jo bare en ytterst liten del av det materialet som det voksne individet er oppbygd av, og selv om denne ene eggcellen inneholder alt arvemateriale (DNA, deoksyribonukleinsyre) som styrer utviklingen frem til voksent individ, må byggematerialene som trenges for oppbyggingen av det voksne individ, opptas fra miljøet. For at dette skal skje, må disse være tilgjengelige. Disse opprinnelig kroppsfremmede stoffene blir ved hjelp av mange slags stoffskifteprosesser omdannet til kroppens byggemateriale. Miljøfaktorene (for eksempel temperaturen og nærværet av kjemiske stoffer) har innflytelse også på disse stoffskifteprosessene.
Relativt få av organismens egenskaper er bestemt bare av miljøet eller bare av det arvelige materialet. Summen av arveanleggene definerer organismens rammebetingelser, men for mange egenskapers vedkommende vil miljøfaktorene bety mye for den endelige utformingen av fenotypen. Egenskaper som kroppens størrelse og innholdet av blodfargestoff er svært følsomme for miljøforhold. Andre arvelige egenskaper viser seg å ha små muligheter for variasjon. Blodgruppene forblir for eksempel de samme uansett miljøforhold.
For mennesket og de fleste dyrene er vekselvirkningen mellom det innvendige og det utvendige miljøet av stor betydning. Kroppens tilpasnings- (adaptasjons-)evne spiller her en viktig rolle. Cellene hos laverestående organismer har som regel langt større adaptasjonsevne enn cellene i høyerestående organismer. Hos høyerestående organismer står de fleste cellene ikke lenger i direkte kontakt med utenverdenen. Dessuten er cellene i vev og organsystemer organisert på en slik måte at tilpasningen skjer via spesialiserte celler. Problemet er her om kroppen som helhet er i stand til å holde det innvendige miljøet konstant, uansett forandringer i det ytre miljøet.
God adaptasjonsevne innebærer at kroppen har stor evne til å beskytte det indre miljøet mot forandringer som skyldes forhold i omgivelsene. Mennesket kan betraktes som et åpent system som opptar stoffer og informasjon fra utenverdenen, bearbeider disse i organismen og avgir dem i en eller annen form til utenverdenen. Stoffer som er tatt opp, vil gi behov for utskillelse av avfallsstoffer. Kroppsprosesser som ikke er underlagt viljens kontroll og som gjelder omdannelse av stoffer og energi (vegetative funksjoner), er viktige når det gjelder å opprettholde det innvendige miljøet og dermed bevare livet til de individuelle cellene.
Ved utvekslingen av oksygen og karbondioksid, byggematerialer og avfallsprodukter er mange organer involvert. Blodet sørger for transport av gasser og stoffer. Denne kroppsvæsken (blodet kan egentlig regnes som et selvstendig organ) er et viktig forbindelsesledd mellom det utvendige og det innvendige miljøet.
Ved utvekslingen av informasjon med omgivelsene (det atferdsmessige forholdet til det utvendige miljøet) blir stimuli fra det utvendige miljø opptatt via sanseorganene og gjennom nerver ført til sentralnervesystemet, hvor de settes i forbindelse med hverandre slik at man kan danne et helhetsbilde av utenverdenen. Fra sentralnervesystemet blir musklene aktivert via motoriske nerver og utformer den atferdsytringen som opptrer som reaksjon på opplysninger som er mottatt utenfra.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.