adaptasjon - fysiologi

Adaptasjon betyr tilpasning eller tilvenning. Adaptasjon brukes i flere forskjellige betydninger i fysiologien. Alle sanseorganer viser evne til adaptasjon, for eksempel øyets tilpasning til å se i mørket, eller at hjernen filtrerer ut mange av sanseinntrykkene for ikke å bli overveldet av informasjon.

Faktaboks

Uttale
adaptasjˈon
Etymologi

av latin adaptare, ‘tilpasse’

Også kjent som

adapsjon

Filtrering av sansing

Sansecellene blir trette når de utsettes for en konstant påvirkning, og de sender derfor færre impulser til hjernen. Samtidig oppstår en blokkering i kontrollsentrene i hjernen, slik at konstante påvirkninger utelukkes fra bevisstheten. Derfor kan man venne seg til selv den mest gjennomtrengende lukt, slik at man ikke lenger merker den. Et annet eksempel er at vi ikke til enhver tid merker klærne vi har på oss.

Denne formen for adaptasjon er en forutsetning for at hjernen overhodet kan fungere. Uten denne adaptasjonen ville hjernen bli oversvømmet av de tall-løse påvirkningene som uavbrutt stimulerer sanseorganene.

Øyets mørkeadaptasjon

Øyets mørkeadaptasjon er av et annet slag. Det er en aktiv prosess som øker øyets lysfølsomhet når lyset blir svakere. Flertallet av de lysoppfattende cellene i netthinnen, omtrent 20 millioner stavceller, kan ikke fungere i sterkt lys. De inneholder et pigment (fargestoff) som brytes ned ved lyspåvirkning. Ved nedbrytningen frigjøres kjemisk energi, som utløser den nerveimpulsen som hjernen oppfatter som lys. I mørke og svakt lys kan imidlertid cellene bygge opp igjen pigmentet, slik at de kan reagere igjen når de treffes av lys. Oppbyggingen tar en viss tid. Derfor vokser øyets lysfølsomhet langsomt når man beveger seg fra lys til mørke. Se også netthinnen.

Øret

Øret har også evne til aktiv adaptasjon. I mellomøret overfører de tre knoklene hammeren, ambolten og stigbøylen trommehinnens svingninger til det indre øre. Mellom knoklene er det små muskler. Disse trekker seg reflektorisk sammen og demper bevegelsene hvis trommehinnen utsettes for voldsomme lydpåvirkninger. Denne refleksen kalles stapediusrefleksen, etter det latinske navnet på stigbøylen (stapdedius) og muskelen som fester seg til denne (m. stapedius).

Generell adaptasjon

Generell adaptasjon vil si de prosessene som hjelper organismen til å holde det indre miljøet konstant på tross av de påvirkningene den utsettes for. Disse prosessene reguleres fortrinnsvis av binyrenes hormoner (se binyrene). Binyrenes hormonutskillelse styres av hypofysen med hormonet ACTH, og hypofysen kontrolleres av hypothalamus i mellomhjernen. Når kroppen utsettes for store fysiske eller psykiske belastninger, settes det i gang en rekke regulerende og dempende prosesser via denne signalveien. Som eksempler på slike belastninger (som sammenfattes under benevnelsen «stress») kan nevnes kvestelser, større blodtap, forbrenninger, forgiftninger, infeksjoner og også psykiske sjokk. Den kanadiske forskeren Hans Selye innførte stress-begrepet. Ifølge Selye kan man skjelne mellom tre stadier i organismens reaksjon: et alarmstadium, som kan utvikle seg til et livstruende fysisk sjokk, et motstandsstadium, som er preget av organismens forsøk på å gjenopprette normale tilstander (virkningene av ACTH), og hvis de nøytraliserende mekanismene svikter, kommer et utmattelsesstadium. I utmattelsesstadiet er organismens motstandskraft sterkt svekket. Mange alvorlige, kroniske sykdommer (som forhøyet blodtrykk, åreforkalkning, magesår) kan muligens oppfattes som adaptasjonssykdommer, dvs. sykdommer som skyldes at organismens adaptasjonsmekanismer blir konstant overbelastet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg