Blodtype. ABO-blodgruppesystemet. Antigen på overflaten av de røde blodceller gjenkjennes av spesifikke antistoffer og gir klumping (agglutinasjon) av cellene. Plasma-antistoffene er: anti-A i blodgruppe B, anti-B i blodgruppe A, anti-AB i blodgruppe O, og verken anti-A eller anti-B i blodgruppe AB. Prosentvis forekomst er angitt til høyre i figuren.

av Kunnskapsforlaget/Anne Langdalen. Gjengitt med tillatelse

De røde blodcellene (erytrocyttene) hos mennesker har små variasjoner fra individ til individ i en del proteiner og karbohydrater i cellemembranen. Mange av disse forskjellene kan utløse immunreaksjoner hos mottakeren hvis de kommer inn i et annet menneske. Forskjeller som kan utløse immuneraksjoner, kalles for blodtyper. Blodtyper defineres altså ved sin reaksjon med spesifikke antistoffer.

I naturvitenskapelig språkdrakt kan vi definere blodtyper som alloantigener i erytrocyttmembranen. Alloantigener er antigener som kan gi opphav til immunrespons hos annet individ av samme art. De blodtypeantigenene som bestemmes fra ett (eller i noen tilfelle) to kromosomsteder (genloci), utgjør et blodtypesystem.

Blodtyper ble første gang beskrevet av den østerrikske legen og forskeren Karl Landsteiner (1868-1943) i 1901. Han beskrev da 3 alternative typer som han kalte A, B og C. I 1904 fant hans medarbeidere von Decastello og Stürli en fjerde variant. I 1927 ble det vedtatt internasjonalt å kalle de fire alternative typene A,B,O (bokstaven O, men mange sier "null" i stedet) og AB. Typen O tilsvarer Landsteiners type C. Typene O, A, B og AB utgjør de fire  hovedvariantene eller blodtypene i blodtypesystemet ABO.

Landsteiners grunnleggende arbeider førte til at han fikk nobelprisen i fysiologi og medisin i 1930.

A- og B-antigener uttrykkes av karbohydratkjeder som foreligger i to hovedtyper, A og B. Mennesker med blodtype A har karbohydratkjeder av type A, mennesker av type B har karbohydratkjeder av type B, mennesker av type AB har begge kjedetypene, mens mennesker av type O ikke har noen av dem.

A-og B-antigener finnes også i cellemembranene i de fleste av kroppens øvrige organer. Disse antigenene er svært like de som sitter i erytrocyttmembranen. I tillegg finnes liknende antigener hos dyr, planter og mikroorganismer.

Siden ABO-liknende antigener er vidt utbredt i naturen, utsettes vi for dem tidlig i livet og det dannes normalt antistoffer mot de antigenene vi mangler før 2-års alder. I ABO-systemet har derfor hvert menneske antistoffer i plasma mot de karbohydratvariantene som det ikke har selv.

En person av blodtype O har både anti-A og anti-B, en person av blodtype A har anti-B, en person av blodtype B har anti-A, mens en person av blodtype AB ikke har noen A- eller B-antistoffer.

Antistoffene er hovedsakelig av IgM klasse, og som regel kan de aktivere komplement hvis de reagerer med sitt antigen på transfunderte erytrocytter in vivo. Da sprekker erytrocyttene umiddelbart (akutt hemolytisk transfusjonsreaksjon). Da frigjøres hemoglobin, som kan sette seg fast i nyrene og skade dem alvorlig. I tillegg utløses en generell betennelsesreaksjon og disseminert intravasal koagulasjon (DIC) som i noen tilfelle kan føre til døden.

Anti-A og anti-B har evnen til å agglutinere (binde sammen) erytrocytter som inneholder tilsvarende A- og B-antigener når vi blander sammmen celler fra giveren og plasma eller serum fra mottakeren i et reagensrør. Forlikelighetsprøve før blodoverføring gjøres på denne måten, og blod gis kun til pasienten dersom en slik agglutinasjon ikke finner sted. Forlikelighetsprøver suppleres gjerne med antistoffscreening av pasientens plasma. Ved bruk av elektroniske blodbanksystemer kan da elektronisk forlik erstatte selve forlikelighetsprøven.

Karbohydratkjedene av type A finnes i flere forskjellige former, som hver for seg er arvelige (ulike alleler): A1 er den sterkeste og hyppigste (nærmere 90 %), A2 er svakere og sjeldnere (vel 10 %) og A3, Ax osv. er meget sjeldne og svake. Tilsvarende forekommer også blodtypene A1B, A2B, og så videre. Også for blodtype B finnes slike varianter, men antallet varianter er noe mindre enn for A.

Hvilken av ABO-typene den enkelte har, bestemmes av hvilket gen (allel) individet har på det aktuelle stedet i kromosom nr. 9. Siden individet har 2 utgaver av samme kromosom og begge har gjennomslag (kodominant arv), kan man få 4 hovedblodtyper i ABO-systemet (O, A, B og AB). Personer med type A (eller B) kan  enten ha to anlegg for A (eller B), eller ett anlegg for A (eller B) og ett anlegg for O. Personer med type AB har ett anlegg for A og ett anlegg for B, og personer med type O to anlegg for O. Den sterkeste varianten av A eller B vil dominere over den svakeste, slik at f.eks. vil en som har A1-allel på det ene kromosomet og A2-allel på det andre, få blodtype A1. Flere alleler kan gi samme blodtype. På verdensbasis er det beskrevet over 100 forskjellige alleler i genlocus for ABO-systemet.

Fordelingen av ABO-blodtypene varierer mellom folkeslag. I Norge er den omtrentlige fordelingen 49% A, 8% B, 4% AB og 39% O. I visse sørlige og østlige land (India, Japan) er B meget hyppigere og A sjeldnere. Blodtype O er noe hyppigere på Island og de britiske øyene enn i Norge. Blodtype O er også noe hyppigere i vest-Norge enn i øst-Norge, og omvendt for blodtype A. Blant sør-amerikanske indianere er blodtype O nesten enerådende, og det samme gjelder blodtype A blant australske aboriginer. Det er komplekse årsaker til disse ulikhetene, men infeksjonspress har i noen tilfelle ført til bedre overlevelse for personer med én ABO-type enn for andre. F.eks. er blodtype B svært hyppig i Ganges-deltaet. Dette kan skyldes at noen varianter av kolerabakterien har A-lignende antigener på overflaten og derfor blir brutt ned av komplementaktiverende anti-A hos personer med blodtype B.

Rh-systemet ble opprinnelig kjent som Rhesus-systemet, fordi eksperimenter som Karl Landsteiner og medarbeidere utførte på Rhesus-aper, var en del av prosessen som førte til oppdagelse av systemet. Hovedæren for oppdagelsen av systemet tilfaller imidlertid amerikanerne Philip Levine og Rufus Stetson. De grunnleggende arbeidene om dette blodtypesystemet ble utført like før 2. verdenskrig.

Antigenene i Rh-systemet er proteiner som, i motsetning til ABO-systemets antigener, kun finnes på erytrocyttenes overflate.  Forenklet kan mennesker inndeles i typene Rh-positiv og Rh-negativ. Rh-positive mennesker har det medisinsk sett viktigste Rh-proteinet, D, på erytrocyttene, mens Rh-negative mangler dette proteinet. Denne forskjellen spiller ingen rolle for erytrocyttenes funksjonsdyktighet. I Norge er ca. 85 % av befolkningen Rh-positive.

I Rh-systemet har mennesker ikke antistoffer uten at de har fått tilført erytrocytter med et Rh-antigen de ikke har selv.

Rh-systemet omfatter også antigenene C, alternativt c ("lille-c"), og E, alternativt e ("lille-e"). Disse antigenene har svakere evne enn D til å utløse immunrespons med dannelse av antistoffer, men er først antistoffet der, har det praktisk betydning ved svangerskap og ved transfusjon (se Praktisk betydning)

Rh-proteinene bestemmes av gener i to genloci, D og CE, som ligger tett ved siden av hverandre på kromosom nr.1. D-genet er det viktigste, fordi det koder for det proteinet som oftest fører til antistoffdannelse i forbindelse med svangerskap eller blodoverføring (se Praktisk betydning). Når man snakker om Rh-positiv og Rh-negativ, er det henholdsvis nærvær og fravær av D-proteinet man tenker på. 

Mennesket har i tillegg 33 andre blodtypesystemer som for det meste nedarves uavhengig av hverandre. Kell-, Duffy- og Kidd-systemene må man ikke helt sjelden ta hensyn til ved transfusjon, og spesielt anti-K  kan utløse hemolytisk sykdom hos foster og nyfødt. De øvrige blodtypesystemene har bare sjelden medisinsk betydning. Eksempler er : MNSs-, P-, Lutheran-, , Diego-, Sutter-, Auberger-, I- og Xg-systemene. Det siste systemet skiller seg fra de øvrige ved at genene er knyttet til et kjønnskromosom.

Blodtypeantigener og -antistoffer har helsemessig betydning bare ved transfusjon, transplantasjon og svangerskap.

ABO-SYSTEMET

Hvis donorcellene har A- eller B-kjeder som mottakeren har antistoffer mot, vil antistoffene binde seg til de tilførte cellene og aktivere nedbrytingsmekanismer som ødelegger de tilførte cellene og gir en sterk, generell betennelsesreaksjon. Slike reaksjoner kan være akutte og voldsomme og kan i verste fall ta livet av mottakeren.

Ved transfusjon av erytrocytter eller trombocytter (blodplater)  og ved mange former for transplantasjon er det derfor av grunnleggende betydning at mottakerens og giverens ABO-type er forlikelige. Det vil si at man må sikre at mottakeren (pasienten) ikke har antistoffer som kan reagere med giverens karbohydratkjeder av type A eller B. For å sikre dette, utfører man forlikelighetstester.

Personer med blodtype O har ingen karbohydratkjeder (antigener) som kan reagere med anti-A og anti-B. Derfor kan slike personer gi blod eller organer til de fleste andre mennesker. Givere med blodtype O har imidlertid anti-A og anti-B i sitt plasma, og hvis det gis mye plasma sammen med blodcellene, kan disse antistoffene reagere med og ødelegge mottakerens egne celler.

Normalt finnes det ikke antistoffer mot Rh-proteiner i plasma, men anti-D kan dannes hos Rh-negative personer under følgende forhold:

a) hvis en Rh-negativ person får én eller flere transfusjoner med Rh-positive erytrocytter. Mottakerens immunapparat kan da stimuleres til å lage antistoff mot Rh-antigenet (oftest anti-D). Dette kan gi til dels alvorlig transfusjonsreaksjon hvis pasienten på nytt transfunderes med Rh-positive erytrocytter.

b) hvis en Rh-negativ kvinne får Rh-positivt barn og det før eller under fødselen kommer Rh-positive erytrocytter fra barnet over i morens blod. Dette fører til en immunreaksjon mot Rh-antigenet på barnets erytrocytter. Moren danner da antistoffer som kan gå over i fosterets kretsløp og skade fosterets blod. Dette kan føre til alvorlig sykdom hos det nyfødte barnet (hemolytisk sykdom hos foster og nyfødt) eller i verste fall til at fosteret dør før fødselen. Risikoen for immunisering og dannelse av anti-D anslås til cirka 5% i hvert svangerskap. Derfor er det av rent statistiske grunner større sannsynlighet for at en Rh(D)-negativ mor vil danne anti-D jo flere Rh(D)-positive barn hun føder. Risikoen er størst hvis faren har to anlegg for den Rh-positive egenskapen (er homozygot), fordi alle barn av ham da vil bli Rh-positive.

Hvis en Rh(D)-negativ kvinne som føder et Rh(D) positivt foster, får injisert antistoff mot D-proteinet (anti-D) i løpet av de første 3 døgn etter fødselen, reduseres faren for immunisering og dannelse av anti-D hos moren med mellom 80 og 90%. Dette har vært rutinebehandling ved norske fødeavdelinger siden 1969. I dag gir man i tillegg en dose anti-D til moren rundt 28. svangerskapsuke (skader ikke fosteret). Immuniseringsfaren reduseres da med minst 99%.

Fordi det er stor sjanse for dannelse av anti-D når en Rh(D)-negativ mottaker får Rh(D)-positivt blod, gir man vanligvis D-negativt blod til D-negativ mottaker selv om mottaker ikke har anti-D. Dette er særlig viktig ved transfusjon til D-negative kvinner i fertil alder. Det er viktig å unngå at disse danner anti-D som kan skade et senere foster.

Nest etter anti-D er anti-K det hyppigst forekommende IgG antistoff etter transfusjon. Da cirka 90% av etnisk norsk befolkning er Kell negative (mangler K-antigenet) prøver man å velge Kell negativt blod til kvinner før og i fertil alder. Dette er av stor betydning for å forebygge dannelse av anti-K og hemolyttisk sykdom hos foster og nyfødte.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.