motilitetsforstyrrelser

Motilitetsforstyrrelser, samlebetegnelse på tilstander der tarmbevegelsene ikke lenger fungerer normalt, dvs. funksjonsforstyrrelser i fordøyelseskanalens vegg. Funksjonen i de ulike delene av fordøyelseskanalen er avhengig av spesielle bevegelsesmønstre i veggmuskulaturen. Maten og tarminnholdet skal eltes, lagres, flyttes og blandes i en nøye koordinert rekkefølge som involverer mange muskelfibrer. Bevegelsene i tarmveggen styres av et sinnrikt nervesystem som er innebygd i tarmveggen (det enteriske nervesystemet) og påvirkes i tillegg via andre nervefibrer.

Det er mange sykdommer som kan føre til motilitetsforstyrrelser. Felles for disse sykdommene er at de påvirker enten nervene som styrer tarmen, eller musklene i tarmveggen.

Diabetes er en tilstand som kan medføre svekkelse av muskelaktiviteten i magesekken, mens sklerodermi gir nærmest opphevet bevegelighet i spiserøret slik at man får problemer med å svelge mat. Andre tilstander er dårligere definert, men felles for dem er at det normale bevegelsesmønsteret som dels elter og dels skyver tarminnholdet gjennom fordøyelseskanalen, er forstyrret.

Symptomene på motilitetsforstyrrelser avhenger av hvilket avsnitt av fordøyelseskanalen som er rammet. Spiserørsproblemer gir ofte svelgbesvær eller brystsmerter, tømmingsproblemer i magesekken gir typisk kvalme og en følelse av oppfylthet etter måltider. Forstyrrelser i tynntarm eller tykktarm gir ofte mer diffuse magesmerter eller avføringsforandringer.

Noen av tarmbevegelsene kan måles ved hjelp av spesialutstyr, manometrisk utstyr. Ved å måle trykkforandringer inne i tarmen kan man si noe om muskelaktiviteten. Trykkfølerne kan plasseres i spiserør, magesekk eller tynntarm, og kan gi et øyeblikksbilde, eller man kan koble dem til en registreringsenhet som kan lagre bevegelsesmønsteret over f.eks. 24 timer.

Behandlingen av motilitetsforstyrrelser er ofte vanskelig, men det finnes medikamenter som både hemmer og stimulerer aktiviteten i tarmen. Det kreves imidlertid en grundig utredning før man kan si hvilket medikament som er best egnet i hvert enkelt tilfelle.

Se også ventrikkelretensjon, tarmatoni.